Aktuelt

Weras tekster № 6

  «Vi har bare stjålet en spiker fra Kristi kors. Vi har ikke gjort noe verre enn dette i verden.» Sigøynersang bilde 1: bjelkene Den…

 

«Vi har bare stjålet en spiker fra Kristi kors. Vi har ikke gjort noe verre enn dette i verden.» Sigøynersang

bilde 1: bjelkene

Den som vandrer i Budapest, bak Budapest, der Budapest ikke viser seg frem, men er stille, i velsignelsen, eller simpelthen i en helt annen tid, en lang og rund tid, en tid med erfaringer og fortellinger, den som leter bak det som er synlig, ser bjelkene. Det er bjelkene som holder det gamle oppe. Uten bjelkene ville det forfalne falt. Med bjelkene faller det ikke. Det forfalne blir værende i sitt forfalne element. Det fornyes ikke. Det rives ikke. Ingenting nytt lages. Har det bare med penger å gjøre? Dúds, slik heter det. Slik lyder ordet i språket som ikke har noe med andre språk å gjøre. Kanskje skrives ordet helt annerledes. Men det lyder slik. Dúds. Jeg tenker på dudh. Melk på hindi og bengali. Lydene blander seg i minnet. I minnet ligger stedene jeg har mottatt. Kanskje kommer jeg fra ett sted, kanskje ikke. Men steder blander seg i meg. Noen steder, som øst i Ungarn og bakrommene i Budapest, blir skjebnesvangre. Jeg vet ikke hvor mange skjebnesvangre steder et menneske kan romme. Jeg kunne bo noen måneder nær disse bjelkene. I det eiendommelige språket som er seg selv, i uplaget selvbevissthet. Det er et fremmedelement i Europa. Det er i Europa og er ikke av Europa. Jeg ville aldri lære det. Men gjerne bo nær bjelkene omringet av et språk som for meg bare er lyd. 

Hva er det med bjelkene? Det er forfallet som holdes oppe. Det blir ikke mindre forfall slik. Forfallet fornekter seg ikke og blir ikke fornektet. Forfallet holdes bokstavelig talt oppe. Dette er skjønnheten. For fotografen er det velsignelse. 

Budapest gir en helt annen tid. Tiden er så kortvarig i Oslo der jeg bor. Jeg lengter etter større og rundere tid. Den er kort og lineær i Oslo. Det fins nesten ikke noe tidsrom og derfor ingen respekt for erindringen her. Det som er her raserer og blir rasert.  

 

bilde 2

Den store tanken, som forfulgte meg da jeg reiste i Romania i 1991 og 1992, var denne: ødeleggelsen kan ikke ødelegges. Ødeleggelsen er kommet for å bli. Dette  var pinen. Og det som var sant i Romania var og er sant alle steder. Ødeleggelsen har slutten i seg. Det kan komme noe etter ødeleggelsen. Men det er noe annet. Det som er ødelagt kommer ikke tilbake. Byen Bucuresti samt syv hundre landsbyer er ødelagt. 

I Budapest er ett av mange spørsmål dette: Hvorfor er det heslige vakrere enn det rene, hvorfor har forfallet et sug, en slags magi, som det nye ikke har. Det nye har ikke annet enn nyhet. Det nye mangler spor. Det har ikke noe å si. Men det forfalne snakker med hele seg. Budapest er en by som snakker med hele seg. I Oslo fins det mindre og mindre som snakker. Og det er pinen. Glattheten trekker innover i menneskene. Arkitektur har makt. 

Forfall er ikke ødeleggelse. Forfall som holdes oppe er et håp som har melankoli og mer. Det har tid. I Oslo savner jeg tiden. Tiden er blitt så kort overalt. Vi bor i et monsters nabolag. Vi bor i monsteret og monsteret bebor oss med alle tentakler. Hvem slipper unna og hvem holder ut et motstandsliv i decennier når fienden er så allestedsnærværende og ugripelig.

Forfall er ikke ødeleggelse. Det er noe ømt ved forfallet. Forfallet er seg selv. Det bærer sin langsomhet synlig. Slik er naturens gang. Forråtnelsen kommer. Også husene faller. Menneskene dør. Det er noe usigelig mildt ved døden. Den kommer i sin tid. Den kommer med en tid som ikke er den teknokratiske. Livets egen tid som vi dreper med finurlige kunnskaper. Jeg vil ikke ha disse ”slangene” i kroppen, jeg vil ikke ha dem i bevisstheten. Jeg vil ha min egen kropp i kroppen. Og jeg skulle så gjerne leve i fellestiden. Den levende tiden som merker tingene husene kroppene. Tiden som ikke blir tatt bort.   

Dette er en voldstid. Det fins mange som dreper. Det fins enda flere som uten å skitne seg til dreper kroppene og erindringen. Hvor fins det erindring igjen.

Forfallet minner oss om tidens tider. 

Det er ikke ødelagt i Budapest, ikke øst i Ungarn heller. Det er så underlig lite ødelagt. Jeg skjønner ikke at det kan være så lite ødelagt. Enda lenger øst er det mer ødelagt, lenger vest er det mer ødelagt. Hvordan kan Ungarn være reddet. Jeg ser at ansiktene har ligget uten uttrykk i decennier. Jeg ser at broene er blitt bombet. Og at MacDonalds med forretningstaktikk kaster seg over sitt østlige bytte. Men ennå er erindringen sterk. Kanskje skyldes det også det rare språket som ingen kan sno seg inn i.