Aktuelt

– Usammenhengende, men ikke uten betydning

Frederik Svindland blir født i Bergen og vokser opp i Porsgrunn. Moren er fra Sveits og faren fra Vestlandet. MK: Hva har det betydd for…

frederik-svindland

Frederik Svindland blir født i Bergen og vokser opp i Porsgrunn. Moren er fra Sveits og faren fra Vestlandet.

MK: Hva har det betydd for deg å vokse opp i en by med et så levende teatermiljø? En by som er plassert i et så spennende grenseområde; mellom det heller rurale indre Telemark, nærhet til Oslo, med både fjell og hav tett på? 

FS: Teatermiljøet har jeg ingen tilknytninger til, men det et har vært en lise å ha telemarksnaturen i så umiddelbar nærhet. Disse omgivelsene lever i meg og fungerer som målestokk for alle mine estetiske befaringer, stigningene og senkningene i landskapet, fjellenes skolemesteraktige strenghet, havreåkerens bedagelige vugging. Jeg kan prøve ut nye ting og reise av sted med forventinger, men det er bestandig hjemstavnen som avlegger dom. 

Svindland sier til nettsiden “Forlagsliv” at han begynner å ta litteraturen på alvor når han er 20 år: legger seg i trening, før han kommer inn på forfatterstudiet i Bø. 

Jeg som skriver denne saken for DnFs nettsiden møter Frederik Svindlands debutroman Pelargonia første gangen høsten 2016 gjennom Arne Borges anmeldelse i Klassekampens bokmagasin. Der merker jeg meg Borges oppfatting av at handling er underordna poetisk assosiasjonsdrift. Hvordan opplever forfatteren dette som lesning?

FS: Jo, det er riktig at romanens handling er underordnet den poetiske assosiasjonsdriften. Egentlig er det ingen handling å snakke om i denne boken, bare løsrevne skildringer av situasjoner og hendelser som samlet utgjør en liten sum av et menneskes erindring. Hukommelsen min er et eneste rot. En slags svimmel dans av minner og øyeblikk jeg sliter med å følge takten til. Uoversiktlig og helt uten kronologi. Skulle jeg først skrive en oppvekstroman, ville jeg at den skulle se ut slik som minnene mine gjør. Usammenhengende, men ikke uten betydning.

MK: Som styremedlem i og nettsidearbeider for DnF har jeg ikke rukket å lese hverken din eller de andre nominerte sine verker før disse presentasjonene. Men stemmer inntrykket mitt av at det er en lyrisk roman?

FS: Ja, boken er en litt forfløyen, lyrisk roman. En samling tekster og beskrivelser av en barndom, et sted og en familie. Den er en takk til det alminnelige, til alt stort og smått som fyller et hjem, en hverdag, de menneskene som sitter rundt kjøkkenbordet og er knyttet til hverandre.

MK: Aftenposten «oppsummerte»/ abstraherte slik: «En ung gutt «trekker en bue med blikket fra den ene enden av hagen tilden andre» og blir slått av alle inntrykkene: Kirsebærtreet, smørpakningen, vannsprederen i langsomt veiv over plenen.»: Kirsebærtreet, har det vokst fram fra et frø etter Chekov eller Askildsen?

FS: Her blir jeg nødt til å svare Chekov, tror jeg. Hvis det er disse to jeg har å velge mellom. Men det er lite komikk i det jeg skriver, og jeg håper ikke hagen til foreldrene mine blir tvangssolgt noen gang.  

MK: For all del; du har ikke disse to å velge mellom. Men dette var blant assosiasjonene jeg fikk, sammen med H. G. Wells og flere. Poenget er at det ser ut til å finnes slike rekvisitter i teksten din. Kan du si noe om måten du har jobbet med “tingene” i boken?

FS: Wells er det for lenge siden jeg har lest til å kunne si noe fornuftig om, men det er riktig at gjenstandene har en sentral posisjon i min bok. Ting, og da mener jeg konkrete, fysiske ting, er viktige fordi de representerer noe større enn seg selv. Jeg er ikke opptatt av symbolverdi slik som Chekov, hvor geværet festet over peisen henger der fordi det skal brukes, jeg er opptatt av gjenstander fordi det knytter seg erfaringer til dem. De utvider språket og forteller egne historier, som om de er små rom og korridorer i skriften. Gjenstanden har jo litt av fotografiets egenskap, men der hvor fotografiet nær sagt er en fullkommen erindring, altså at helheten av minnet allerede finnes i bildet, bærer gjenstanden i seg en helt annen rikdom. Et bilde forteller deg alt med én gang, og det gjør det uten å måtte overbevises, mens en gjenstand er sjenerøs på en langt mer gåtefull og brukbar måte. En gjenlimt krukke på kjøkkenbenken eller et modellfly av plast, og jeg husker plutselig været den dagen, kjolen moren min hadde på seg, hvor sint faren min ble da jeg kastet agurken i gulvet, og lyden av sementblanderen fra naboens tomt, en rynkete pakke med dansk tobakk, en tannpirker som fløt i do. Jeg opplever gjenstander som ansporende på hukommelsen, snarere enn at de prakker ting på den. Fotografiet sier: her har du vært, dette har du gjort. Men en gjenstand spør: husker du? Og jeg synes den spør så kravløst, jeg må sette det hele sammen selv, hele den bredden av farger og fornemmelser. Jeg legger merke til disse tingene når jeg leser. Og jeg benytter meg av det i min egen skriving.

MK: Du er «bare» debutant og allerede solgt til Danmark. Hva gjør det med arbeidsroen/ konsentrasjonen?

FS: Ikke så mye i grunnen. Hver gang noe bra skjer i livet mitt tenker jeg at det må bero på en misforståelse. Jeg er nokså lenket til grunntilstanden min, og selv om jeg kan bli opprømt og sveve av gårde noen dager, er jeg raskt tilbake til der jeg kom fra.

MK: Hva har du gjort, som skrivende, siden boken kom ut? 

FS: Jeg har skrevet en ny roman.

MK: Kva kan du si om den nye romanen og når kommer den ut?

FS: Den er omtrent like stor som den første. Jeg håper på at den kommer i august. Den er en slags forlengelse av Pelargonia, men sett gjennom voksne øyne denne gangen, og ikke gjennom et barns.

MK: Satser du på forfatterskapet, og på det å skrive skjønnlitteratur som yrke?

FS: Ja, jeg gjør det, helt avgjort. Jeg har ingen ambisjoner i andre retninger.

MK: Hva slags forhold har du til Vesaasprisen fra før? Hvilken status mener du at den har i bransjen?

FS: Vesaasprisen er i dag en av de mest omtalte litterære utmerkelsene i Norge, og trolig en av de viktigste æresbevisningene vi har. Utvilsomt øver den press på den som får den, i egenskap av å omsette en slik vekt, men samtidig er det en pris med evne til å sette fart på nye og ellers usikre forfatterskap. Det er det ingen andre litteraturpriser her til lands som gjør.

MK: Hvorfor har du gitt ut bok?

FS: Helt siden småskolealderen har jeg lett etter et språk som kan gripe om det som rører seg i meg. Måten jeg skriver på er et resultat av mange år med arbeid og bestrebelser på å gjøre sinnsbevegelsene mine anvendbare. Og jeg vet at vi lever i en tid hvor man gjerne skriver om seg og sitt, og at det kan være formålstjenlig å prøve å løfte blikket litt. Men jeg har forsøkt å skrive om viktige ting før, og det blir aldri bra. Jeg skriver ikke godt om ting jeg ikke er følelsesmessig involvert i. Steder og små hverdagshendelser jeg er setter pris på, mennesker jeg er redd for at skal bli borte, ting som ikke vekker oppsikt, disse er kilder som for meg ikke tørker ut.