Aktuelt

Om da Linnestå skrev bestillingsverk på direkten

Forholdsvis flere romaner enn diktsamlinger blir nominert fra Norge til Nordisk råds litteraturpris. Det kan si noe om romanens status i Norge. Eller det kan…

_mg_0941-2

Forholdsvis flere romaner enn diktsamlinger blir nominert fra Norge til Nordisk råds litteraturpris. Det kan si noe om romanens status i Norge. Eller det kan si noe om Norges forhold til Nordisk råds litteraturpris. Romanen har fått forholdsvis mye oppmerksomhet, blir det sagt. Så blir det forsøkt gjort noe med det: Triztan Vindtorns poesipris blir skipet. Poesien blir feiret med en hel festival i samband med denne utdelingen. Inger Elisabeth Hansen og Ruth Lillegraven får hhv Kritikerprisen og Brageprisen for diktsamlinger. Øivind Rimbereid og Nils Øivind Haagensen blir nominert til Nordisk råds litteraturpris. Man får Rolf Jacobsen-dager og andre spesialfestivaler, for poesien. Av alle bokprogrammer i NRK P2 er kun ett sjangerspesifikt: Diktafon. 

NRK satte i sommer et ekstra fokus på poesien, i en serie diktopplesningsprogram som endte med direktesendingen Dikt og forbannet løgn. Til dette var samtidspoeter som Aasne Linnestå, Gunnar Wærness og Ruth Lillegraven engasjert; de to første til å skrive dikt på oppdrag, på 45 minutter, og den siste til å lese dikt hun har skrevet før. 

I sosiale medier kommenterer folk som ikke har sett mindre meningsfull TV på NRK siden “Merete Trøans fremføring av “Visjoner” i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i 1992. Det er de som mener at også program om og med denne sjangeren, poesien, bør ha en dramaturgi, og at konkurranse kan være denne dramaturgien. Men spenning var det likevel, synes denne seeren, da Aasne Linnestå ble sendt frå scenen med fem stikkord og 45 minutter til å skrive et dikt. Hva skjedde egentlig fra Linnestå fekk orda, og til hun kom tilbake med et dikt som ble lest høyt, på direkten? Linnestå forteller: 

Det ble funnet et lite skrivehjørne til oss på et kontor. Det var et sted å gjemme seg litt bort med de seks til dels krevende og ja, også lite stimulerende ordene vi var blitt tildelt («snipp snapp snute», «gråværsdag», «regn» «fint» «det» og «hjerte» var mitt utgangspunkt). Lykkeligvis hadde jeg helt tilfeldig i forkant gjenlest deler av Inger Christensens diktsamling «DET». Og jeg liker regn, og fant det der og da også stimulerende å anvende «hjerte» i et dikt, siden jeg knapt har gjort det før.   o ignored

Å skrive er iblant bare dette; igangsette ordene, finne retninger underveis. Og forsøke, etter beste evne, å elske hvert eneste ett av ordene, eller like gjerne utsette dem for noe som kan nærme seg noe nådeløst, eller en form for forakt. Da jeg satt i det stille hjørnet på Litteraturhuset og innså hva jeg hadde begitt meg ut i, og det ikke fantes veier tilbake, måtte jeg gjøre det jeg alltid gjør når jeg ikke vet; jeg aksepterer at diktene kanskje kan komme ut av revnene, mens jeg skriver, jeg gav hvert av ordene denne oppmerksomheten et hvert ord må ha hvis de skal bli levende for meg, og jeg minnet meg selv på at de beste diktene jeg har skrevet har blitt til når jeg er åpen og kanskje litt redd, men fortsetter å skrive, og ikke forsøker å tenke meg fram til noe som helst. o ignored

Diktet jeg skrev, er jeg ganske fornøyd med, forholdene tatt i betraktning. Og det er partier der jeg kanskje tar med meg videre. En vakker dag vil jeg gjerne utgi en samling med kjærlighetsdikt, og kanskje lærte den akutte situasjonen jeg befant meg i under direktesendingen at også et hjerte kan få lov til å oppsøke meg, litt oftere?

 

I dette vesle skrivehjørnet på kontoret skrev Linnestå dette diktet. Hvordan opplevde hun å være med på det? 

 

AL:  Å si ja til å skrive dikt (nærmest) på direkten er risikabelt. Samtidig falt jeg for Nrk’s megalomane plan. Og jeg har de siste årene jobbet mye med musikere som har improvisasjon som en sentral plattform for arbeidet sitt. Å jobbe tilsvarende med  skrift er dermed ikke et fremmed konsept for meg. Jeg har også tillit til at prosessbaserte skrivestunt iblant skaper noe uforutsett, som man ikke nødvendigvis skal være så redd for å dele med andre.  

MK: Hva synes du om hva programmet ble?

AL: NRK fortjener applaus for satsingen. Ikke minst fra dem som snakker høyest om at poesien er marginalisert. Inntrykket er sendinga var bra, springende og entusiastisk. Her må jeg samtidig melde at jeg fremdeles ikke har rukket å se programmet i sin helhet. Min deltakelse gjorde sitt til det; jeg skrev i en periode intensivt i en mørk krok på Litteraturhuset, hvor et dikt skulle skapes in situ. Da jeg var ferdig, både med å skrive diktet og siden lese det på direkten, tok jeg noen steg til side, før jeg etter hvert forsøkte å få med meg mer av det som skjedde. Generelt er jeg svak for gamle opptak av poeter som har betydd mye for meg helt fra barnsben av. Jeg opplevde kombinasjonen av våre gamle mestere og høyst tilstedeværende kollegaer fra samtidspoesien, som vellykket. Bernard Ellefsens kritiske innspill i Morgenbladet, om hvordan vi snakker om og begrunner poesiens eksistensberettigelse, kan man helt klart ta med seg videre. Men også her må jeg se programmet i sin helhet før jeg kan understøtte hans påstander om en kollaps i det språket som ble anvendt om poesien denne søndagskvelden.  

MK: Hvis NRK, som allmennkringkaster skulle måtte velge mellom smalere diktprogram for de spesielt interesserte og de som ikke fra før var særlig interesserte i poesi: Hvordan skulle du, som skattebetaler, ønske at de prioriterte?

AL:  Ja takk, begge deler; NRK, av alle kanaler, er jo en institusjon der intellektuell kapasitet og allmenn folkeopplysning iblant skaper virkelig bra tv. Hvis man måtte velge, ville jeg i så fall lagt meg på en linje med en rad av gjentakende, små programmer, som kommer i en jevn og tett strøm av høyt og lavt.

MK: Noe av kritikken mot programmet kom på grunn av kåringen av “det beste, norske diktet”. Tror du NRK kunne, og burde, lage et program over fem timer som ikke hadde den form for ramme og dramaturgi, og som likevel holdt oppmerksomheten også til de som fra før var mindre interesserte i poesi?

AL: Jeg må si at jeg er en smule forbauset over den indignasjonen som har funnet sted over diktkåringen. Som forfatter er man hele tiden eksponert for all verdens stemmegivninger og rangeringer; de samme mekanismene ligger til grunn for ethvert juryarbeid, der nominasjoner og kåringer konstant gjennomstrømmer det litterære feltet. Også en jury teller sine stemmer. At Cecilie Løveids fantastiske dikt «Straff» falt ut av avstemningen mot slutten, er det jeg kjenner sterkest for å trekke fram som beklagelig, i denne sammenhengen. Og om NRK fortsetter å rette søkelyset mot poesien, ville det aller fineste være helaftener, uten en eneste kåring, og der oppmerksomheten er på poetene selv, og aller helst samtidspoetene, både unge og gamle i en salig røre!