Aktuelt

Om å overgå utgangspunktet sitt. Og nærme seg seg selv.

Mikkel Vika (f. 1985) debuterte med novellesamlinga Nowa Huta på Vigmostad & Bjørke i 2016, og fulgte opp med nye noveller, Jeg vil helst ikke…

mikkel_vika_byline_helge_skodvin_06_g9ryrxo9c1

Mikkel Vika (f. 1985) debuterte med novellesamlinga Nowa Huta på Vigmostad & Bjørke i 2016, og fulgte opp med nye noveller, Jeg vil helst ikke være her, i 2019. Jeg bad ham om å fortelle hvordan han begynte å skrive skjønnlitteratur. Han svarte: Historien om mitt forfatterskap starter, som for mange andre, i barndommen. Selv om jeg ikke kommer fra et lesende hjem, satte jeg pris på de bøkene som fantes. Jeg var vel så mye hos mine besteforeldre, som bodde like bort i gata der jeg vokste opp, som hjemme. Fra min faste plass i slagbenken satt jeg rett overfor bokhyllene med fri sikt til bokryggene. Siden studerte jeg omslagene, Kaletskijs Metro gjorde inntrykk.

Hva var det med den boka som gjorde inntrykk? Eller bør jeg spørre hva det var med omslaget som gjorde inntrykk?

Omslaget på 1986-utgaven, som jeg nå er i besittelse av, er vakkert illustrert med en tegneserie-aktig strek. Her er både Lenin, store svarte biler, jagerfly og røde stjerner. Hva mer kan man ønske seg? Den skilte seg ut, og gjør det fremdeles. Jeg har ennå ikke lest den, men planen er å lese den opp mot Dmitry Glukhovkskys «Metro 2033».  Har nettopp lagt fra meg Raymond Queneaus «Zazie på metroen», så kanskje jeg har en greie for metroer?  

Kanskje det? Eller kanskje synes den litterære hjernen din bare at metroer er et interessant univers for en fortelling? Men du har altså fortsatt ikke lest metroboka, det er interessant! Så hvilke av dine besteforeldres bøker leste du, da? 

Med årene leste jeg enkelte av bøkene jeg fant hos besteforeldrene mine, med større eller mindre utbytte. Kanskje var ikke en Quisling-biografi stedet å begynne.

Begynte du lesekarrieren din med biografien om Quisling? Hva tenkte du som barn om den boka? 

Som barn var jeg veldig opptatt av krigen, og nær umettelig på historier fra den tiden. Bestefaren min leste det som var av krigslitteratur, og jeg så veldig opp til ham, og det kan ha innvirket på valget av bok. Jeg leste imidlertid også mer vanlig barnelitteratur, Narnia-bøkene og Gullivers reiser. Mormor var bibliotekar, og en del kasserte barnebøker ble med henne hjem. Jeg tror forresten ikke jeg fullførte Quisling-boka. Og den virkelige leselysten kom senere. Hamsun, Vesaas, Hemingway. 

Hva med skrivelysten? 

Skrivingen har alltid vært der. Jeg skrev mens jeg gikk på barneskolen. Som en hemmelig og usynlig venn, en ikke-uttalt aktivitet. Jeg skrev på ungdomsskolen. Og den har alltid vært en privat syssel. Jeg skrev i studieårene, men har ikke deltatt på skrivekurs eller tilhørt noen litterær krets. Min hemmelige venn var med meg til utlandet. Jeg skrev mens jeg bodde i Estland, var praktikant ved ambassaden. Jeg skrev på ferier.

              Alt jeg skrev munnet ut i min første bok, Nowa Huta. Novellesamlingen med handling lagt til Øst-Europa, om ting som i bunn og grunn skjer overalt. Den neste samlingen, Jeg vil helst ikke være her, foregår i Tønsberg, der jeg kommer fra. Skottet mellom teksten og meg er borte her, sikkert på godt og vondt.   

På hvilken måte på godt og hvilken måte på vondt? 

Det gode er at jeg trengte å skrive av meg en del ting, og da var det befriende å våge å knytte stoffet nærmere meg enn i Nowa H. Den kjedelige biten er den trettende diskusjonen om virkelighetslitteratur, som jeg langt på vei finner helt uinteressant. 

Hva er god litteratur for deg?

Litteratur er for meg en flukt, både som leser og som skrivende. Et avsondret rom som kan være godt eller vondt å oppholde seg i, men som jeg bestandig vender tilbake til. Ikke alltid med vellyst, men heller aldri med fullstendig motstand. 

              I motsetning til en del av parnassvokterne av Litteraturen, forsøker jeg å møte det jeg leser med troen på at teksten vil meg noe, og jeg vil boka vel. Jeg forsøker å lese den i beste mening, og om boka ved endt lesing ikke umiddelbart gir meg noe, er jeg overbevist om at det er meg det er noe i veien med. Etter en tid dukker kanskje en scene eller en karakter opp, uten at jeg kommer på hvor jeg har det fra. Teksten har gjæret i underbevisstheten. Den har en tilbakevendende kraft, og gjennom dette glimtet, kanskje bare i form av en setning, tilfører teksten meg noe på den ene eller andre måten likevel. Sånn sett er litteratur for meg en langsom og fragmentert prosess, både som leser og som skrivende. Alt jeg leser eller skriver står i et forhold til de lange linjene. Ordene og tekstene som kommer og går, kanskje aldri blir noe av, eller som sakte kommer tilbake til meg. Delene som utgjør mitt tilfluktsrom. 

              Enkelte ganger trenger man et rom. Tilfluktsrommet, der ingen krav oppstilles, annet enn viljen til å forstå hva andre forsøker å fortelle. Akkurat nå er det mange utenfor rommet som vil fortelle, og det gjør tilværelsen snevrere – jeg makter bare å besøke rommet i korte stunder, det er ikke plass. 

Når man ser på bakgrunnen din, er det slett ikke overraskende at scener og karakterer dukker opp. Du har vært praktikant ved Norges ambassade i Estland, redaksjonsassistent i Bergensavisen, og jobber nå som saksbehandler i patentstyret. En fragmentert bakgrunn? Eller er det tilsynelatende fragmenterte i livet, som i litteraturen, det eneste realistiske? 

Jeg tror få mennesker opplever livet som en rett linje, en fastlagt kurs man følger. Et slik forløp er vel nesten ikke mulig, og heller ikke noe jeg ønsker. Min bakgrunn går i alle retninger, og preges av motsetningene mellom ambisjoner jeg ikke har fulgt opp, på grunn av feighet, og en iboende trygghetstrang. Bergensavisen slet økonomisk da jeg var innom, og jeg tok ikke sjansen på å bli. Da dro jeg til Estland og hadde det veldig fint på alle vis, men benyttet meg ikke av de mulighetene dette oppholdet kanskje kunne gitt meg i ettertid. Så ble jeg far og endte som saksbehandler i Staten, det trygge alternativet. Med nå to barn og skriving har det vist seg å være ideelt, og jeg angrer ikke avstikkerne.  

Det er mulig jeg fremdeles driver en underbevisst avstandstagning fra mitt opphav, et prosjekt der jeg skal overgå utgangspunktet mitt.

Til slutt, for å tilfredstille en personlig nysgjerrighet: Hvordan forflytter en statsviter seg fra Tønsberg til Bergensavisen til Norges Ambassade i Estland? (Hva skjedde, og hvordan ser man spor av slike forflytninger i litteraturen din?

Det å studere var en naturlig vei for meg i oppveksten, jeg ville bli noe. Dette lå ikke akkurat i kortene, siden ingen av foreldrene mine har høyere utdanning. Kanskje var det nettopp derfor det ble viktig å studere og ta mulighetene som dukket opp, som praktikantoppholdet ved ambassaden? Det er mulig jeg fremdeles driver en underbevisst avstandstagning fra mitt opphav, et prosjekt der jeg skal overgå utgangspunktet mitt. Det høres ikke særlig sympatisk ut, men jo mer jeg tenker på det, jo mer stemmer det. Det jeg har skrevet handler jo om oppvekst, klasse og, har det vist seg, skam.