Aktuelt

Nytt medlem fra Møre: Mari Ulset

Mari Ulset (f. 1980) er fra Straumsnes på Nordmøre, bor i Bergen, og har skrevet to bøker. Både debuten Biltur (2011) og Juni, juli, august, som kom ifjor,…

Mari Ulset. Foto: Alexander Giailoglou

Mari Ulset (f. 1980) er fra Straumsnes på Nordmøre, bor i Bergen, og har skrevet to bøker. Både debuten Biltur (2011) og Juni, juli, august, som kom ifjor, er på forlaget Oktober. I anledning at hun er nytt medlem i DnF, snakket vi med henne om skriving, og uunngåelig, om lesing:

Hvilken bok er den første som du husker å ha lest?

Den første boken jeg husker å ha lest selv het "Annika på glattisen". Men utenom det ble jeg og søskene mine lest mye for i barndommen, alt fra Astrid Lindgren til Marie Hamsuns Bygdebarn, folkeeventyr, H. C. Andersen, og jeg husker også at hun leste høyt fra Kristin Lavransdatter for oss mens vi var for små til det, spesielt husker jeg godt da hun leste om da Kristin skulle være med opp på setra som barn, og alle sov middag utenom Kristin underveis og akkurat der sluttet moren min å lese, for da ble det for skummelt for oss, mente hun. Og det førte jo til at jeg trodde at det som skjedde var mye verre enn det som faktisk skjedde i boka.

Noen har uttalt at en kvinne skal lese Kristin Lavransdatter tre ganger: Som jente, ung kvinne, og som aldrende. Hva tenker du om det?

Jeg har lest den, i alle fall deler av den, men jeg opplevde vel aldri den store begeistringen for Sigrid Undsets forfatterskap selv, og kan derfor ikke svare på hvorfor den bør leses tre ganger. Men partiet der Kristin er med opp på setra har jeg lest i ettertid, og det var i alle fall ikke så skummelt som jeg hadde sett for meg da moren min avsluttet lesingen.

Apropos seterstøler og mørelandskap: Jeg lurer på om det var Anne Karin Elstad som uttalte dette om Kristin Lavransdatter. Har du et forhold til nordmørskvinnen Elstads forfatterskap? 

Ja, jeg leste flere Elstad bøker i oppveksten. Innhaugfolk-serien lånte jeg på bokbåten, alle bøkene bundet sammen med en strikk rundt.

Hvordan fikk du tak på bøkene dine, ellers?

"Anikka på glattisen" fikk jeg av et søskenbarn, og hun hadde sannsynligvis fått den fra Pennyklubben.

Jeg fikk Maria Gripe-bøker til hver jul og bursdag i en periode, jeg leste hele Huset på prærien-serien, men den husker best og nå eier i flere utgaver er Den hemmelige hagen av Frances H. Burnett og den lånte jeg på bokbåten.

Nå er du ikke bare lesende, men også skrivende. Kan du si noe om denne reisen?

Som lesende er det først og fremst tilgangen på bøker som har endret seg. Jeg er oppvokst i utkanten av en liten kommune og bibliotektjenesten var ikke så godt utbygd. Bokbåten kom en gang i halvåret, og da kunne vi låne så mye vi ville, men det ble jo gjerne litt vilkårlig, og basert på hva de hadde. Så jeg leste alt jeg kom over. Når jeg og søsteren min var på besøk hos naboen, lekte de, mens jeg leste i den enorme samlingen av tegneserier de hadde. På besøk med familie satt jeg og leste og var helt oppslukt. På ungdomsskolen ble det til at jeg plukket ut bøker fra foreldrene mine sin bokhylle, og slik kom jeg over Margaret Atwoods Røverbruden, Eva Luna av Isabell Allende og ikke minst Edens have av Hemingway, og slik begynte jeg etter hvert å utvikle en litterær smak. Skrivingen ble til parallelt med dette.

Hvordan begynte du å skrive?

Fra jeg var rundt 10 år begynte moren min å gi meg og søsteren min dagbøker å skrive i til jul. Disse dagboksnotatene var i begynnelsen ganske enkle, konkrete notater, som: "I dag har vi snekret på loftet", med en illustrasjon ved siden av. Etter hvert begynte jeg å skrive litt andre ting også, dikt og kortere tekster, og så utviklet det seg videre etter hvert som jeg ble eldre. Jeg og søsknene mine fikk utfolde oss ganske fritt kreativt, vi tegnet og malte, uten at det var så mye retning i det vi gjorde, vi holdt på med det fordi vi likte det. På den daglige veien til skolen var en 45 minutters busstur rundt øya der jeg vokste opp, var det god tid til å sitte og se ut på husene vi passerte, de som bodde der, og bare observere.

Hvorfor skriver du?

Å skrive gir mening.

Hva betyr det? 

Å skape noe gir mening for meg. Helt enkelt sagt så lurer jeg veldig mye på hvorfor folk oppfører seg som de gjør, og gjør det de gjør, og kanskje det er derfor jeg skriver, for å finne ut av det.

Å si at man gjennom å skrive gir mening til livet, verden eller til hendelser synes jeg er litt skummelt, det kan føre til en iscenesettelse av selvet, og det er noe jeg ikke er ute etter i det jeg skriver.

Hva tenker du at er forholdet mellom det å skape noe, som skrivekunst, og det å bruke tekst som kommunikasjonsverktøy?

Selv om jeg vil si at å skape er vesentlig, merker jeg at etter jo mer jeg skriver, desto oftere ser jeg etter måter å kommunisere på i teksten. For meg er det viktig å finne en balanse mellom de to, da synes jeg litteraturen kan bli best. For eksempel i juni, juli, august nevner jeg så vidt hvordan karakterene må forholde seg til å bo med en fabrikk innerst i fjorden som gjør at de ikke kan spise bunnfisk eller skalldyr som er fisket opp fra den fjorden, og da er det jo veldig mye jeg ønsker å kommunisere der, men det ville ha virket mot sin hensikt hvis jeg hadde latt det få større plass i romanen. Så balansen er viktig, men selvsagt ønsker jeg å kommunisere noe.

Hvorfor søkte du om medlemsskap i DnF?

Jeg må innrømme at det først og fremst er laugstanken som står høyt hos meg. At jeg nå har skrevet to romaner og kunne søke og få ja på søknaden min om medlemskap, det synes jeg er stor stas. Men i tider der arbeidsgiverorganisasjonene presser på for å få gjennomført endringer i arbeidsmiljøloven som det har tatt lang tid å opparbeide seg, så ser jeg også viktigheten av fagforeningsarbeid.

Hva vil du med det du skriver?

Jeg ønsker å vise hvordan det å leve i et samfunn til en gitt tid påvirker hvordan det er å være menneske i det samfunnet.

Du kommer fra et distrikt hvor både prosa og lyrikk står sterkt. Det er både fortellere, som Anne Karin Elstad og Tiger Garté, og poeter, som Monica Aasprong. Hvilken plass har Nordmøre i deg som person og kunstner? 

Nordmøre, eller nærmere bestemt Straumsneset, har påvirket meg slik alle sannsynligvis er påvirket av stedet de har vokst opp. Jeg har en stor familie der, det var ofte (uanmeldte) besøk og mye historiefortelling. Det var en veldig sosial oppvekst, og jeg kunne bare sitte og høre på. Vi har vært mye på tur der, på fjellet og på sjøen, så Nordmøre er det litterære landskapet mitt, og jeg tror Nordmøre, folkene og landskapet der, alltid kommer til å ha en fremtredende plass i det jeg skriver.

Jeg vet tilfeldigvis at du har drevet med rifleskyting. Hva er det litterære potensialet i den sporten?

Ja, jeg er jo vokst opp i en familie opptatt av skyting, langrenn og skiskyting og jeg leter faktisk etter steder i teksten der det kunne være naturlig å dra innom en skytterbane, helst på en skytetrening, men foreløpig virker det som om karakterene mine viker unna, men jeg synes det er et stort litterært potensiale der. I den siste boka mi juni, juli, august selger de lodd for skytterlaget i åpningen av boka, det er det nærmeste jeg har kommet foreløpig.

Hvilken plass har skyting i litteraturen din nå?

For liten, men jeg skal prøve å få det til!