Aktuelt

Nytt DnF-medlem: Caroline Kaspara Palonen

Kaspara Palonen (30) er født og oppvokst i Harstad, har forlatt byen fem ganger, og har alltid kommet tilbake. Nå har hun barn, og lar…

Foto: Nadja Palonen

Kaspara Palonen (30) er født og oppvokst i Harstad, har forlatt byen fem ganger, og har alltid kommet tilbake. Nå har hun barn, og lar de vokse opp i sin egen fødeby. Det er dette hun driver med, i hovedsak, Kaspara Palonen: Hun skriver og er mamma. Og skriver helst om damer som er alene. Og i hennes andre og foreløpig siste bok, er valmuen et motiv. 

– Er du særlig opptatt av blomster, eller er dette bare valgt for dette prosjektet?

– Ja, valmuen spiller en liten rolle, men det gjør ikke Du er meg for søvnig til en blomsterroman. Jeg vet faktisk ikke hva en «blomsterroman» er, men jeg tenker nok at Du er meg for søvnig må være det motsatte. Særlig opptatt av blomster, det vet jeg heller ikke. Jeg vet at jeg glemmer å vanne dem, og at jeg alltid blir glad når jeg får dem. Jeg kan ikke blomsterspråket utenat, men bestemora mi har lært meg at man aldri skal takke for avleggere, for da kommer de til å dø innen kort tid. Noen ganger har jeg tenkt at det hadde vært fint å drive en blomsterbutikk. Jeg liker så godt blomsterbutikker, spesielt de som ikke er tilknyttet kjeder. Jeg har stått bak disker her og der, og det hendte at jeg ønsket å gjøre alt på en egen måte, men jeg var aldri sjef, så friheten min var sterkt begrenset. Å skrive bøker er litt som å ha en egen butikk, og muligens bedre, for i bøkene mine kan jeg gjøre som jeg vil uten at jeg trenger å forholde meg til andre. Jeg forbinder skriving med frihet. Jeg er nok opptatt av blomster, på samme måte som jeg er opptatt av sminke og mat. Jeg liker å bruke det hverdagslige og helt konkrete for å fortelle om noe større.

– Hva gjør det med forholdet ditt til metaforer?

– Jeg er egentlig ikke så glad i metaforer. Som regel syns jeg bare de virker veldig forstyrrende, men den dagen jeg finner en favoritt vil jeg sikkert tenke helt annerledes.

– Hva jobber du med nå?

– Min tredje roman. Jeg skrev «romanprosjekt» først, men sletta «prosjekt», for det høres ut som noe som lett kan havarere. 

– Hvordan begynte du å skrive?

– Det begynte med dagbok, lapper, brev.

– … Hva med andres litteratur, hva har den betydd? Hvem har vært, eller er, dine litterære forbilder?

– Det er mange som har inspirert meg. Hvis jeg velger meg noen navn, kan den hende jeg glemmer noen andre viktige som også skulle vært nevnt, så jeg lar det være. Men jeg finner stadig vekk bøker som gir meg masse. Jeg leser mest norsk skjønnlitteratur. I det siste har jeg også vært opptatt av hvordan ting gjøres, rent teknisk. Overganger og oppbygging og sånt, og jeg har gjerne romanen min i bakhodet når jeg ser tv-serier og filmer.

– Hva tror du at et slikt kollegialt fellesskap har å si for samtalen om litteratur, og for utviklingen av norsk språk og litteratur?

– Det er nok helt avgjørende å ha et sånt fellesskap. Jeg har bare ikke forholdt meg til det. Jeg vil gjerne vite mer og lære mer. Jeg bor i en liten by med få andre forfattere, og jeg har ingen venner her som skriver, så det føles bra å være med i Forfatterforeningen.