Aktuelt

Når en bok er umulig å finne …

En lørdag skulle jeg ta bussen til Strömstad og båten videre til Koster. En slik reise er jo som skapt for å lese, og jeg…

Håvard Syvertsen

En lørdag skulle jeg ta bussen til Strömstad og båten videre til Koster. En slik reise er jo som skapt for å lese, og jeg visste også hvilken bok jeg skulle bruke turen på, nemlig Mona Høvrings «Camillas lange netter» (2013), som ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Jeg har lest det meste av Mona Høvring, men tilfeldigheter har gjort at jeg ennå ikke har fått lest denne. Dagen før møtte jeg imidlertid min tidligere norsklærer fra gymnaset i Kongsberg, og han snakket varmt om boka, som jeg sporenstreks bestemte meg for å kjøpe for å ha på reisen dagen etter. Altså gikk jeg først til den ene bokhandelen på Kongsberg, dernest til den andre, men ingen av dem hadde boka. Det de hadde var stabler med krim og «dameromaner» (mer om det begrepet seinere), samt et nødtørftig utvalg av de siste måneders utgivelser.

  • Les mer om boken her: http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Camillas-lange-netter

Dagen etter rakk jeg innom to bokhandler i Oslo før bussen gikk. De hadde den heller ikke. Det de hadde, var akkurat det samme som bokhandlene på Kongsberg. Folk må gjerne både lese og skrive underholdningslitteratur, men jeg gidder ingen av delene. Søker jeg rein underholdning, vil jeg se en romantisk komedie med Julia Roberts i hovedrollen. Men jeg vil jammen ha mulighet til å se andre filmer også.

Hvorfor er dette interessant? Selvfølgelig fordi det forteller noe om den seriøse litteraturens levetid og levekår i bokhandlene.  Ikke engang en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris får de forlagseide bokhandlene til å mene at den boken må vi ha i hyllen. Det forteller noe om hva bokhandlene og eierne vil. De vil tjene penger, og for å oppnå det, velger de minste motstands vei, krimmens og «dameromanens» brede autostrada. Er det god nok grunn til å stå opp om morgenen? Ja, for mange er det åpenbart det.

En liten digresjon om begrepet «dameroman»: For tjue år siden ville begrepet vært ideologisk umulig å bruke, men nå har de seriøse forlagene flust med utgivelser siktet inn mot det «segmentet», et annet ord som har sneket seg inn i forlagenes markedsavdelinger uten å møte motstand. Man gjenkjenner de omtalte «dameromanene» på omslagenes duse farger og illustrasjoner som for ikke lenge siden var forbeholdt den såkalte kiosklitteraturen. Prikken over i’en er anmeldersitater, stjerner, rundinger og andre grafiske virkemidler som ødelegger det som måtte ha vært av estetisk kvalitet på omslaget. Men altså. «Dameroman». Hva gjør slik litteratur, bortsett fra å underholde? Den befester selvfølgelig kjønnsstereotypier både i estetisk innpakning og i innhold. Også dette er det noen som vil. Det er profitt som ideologi, overordnet alle andre.

Nok om det. Når det gjelder Mona Høvrings bok er det to, tre bokhandler i Oslo som helt sikkert ville hatt den. Disse rakk jeg ikke innom den dagen og var overlatt til de representative bokhandlene, de vanlige bokhandlene, slike som er å finne spredt rundt i landet. De driver i en vernet bransje, akkurat som forlagene gjør det. Legitimeringen av dette vernet, for eksempel momsfritaket, er det bøker som Mona Høvrings som bærer. Argumentet er at det er viktig at forholdene legges til rette for at det skapes kunstnerisk verdifull litteratur på norsk. Men den litteraturen er altså ikke å få kjøpt i en gjennomsnittlig norsk bokhandel. Hva skjer med bokbransjen den dagen noen stiller det berettigede spørsmålet om det er rimelig at stabler med krim og oversettelser av for eksempel Coelho eller Hislop skal subsidieres? Som eksempelet viser er det jo de bøkene bransjen vil selge, mens de kunstnerisk ambisiøse bøkene har litt, men bare litt, lenger datostempling i butikkene enn melk.

Bokbransjen toer sine hender. Det er liksom ingen som vil det som foregår, det bare skjer. Bransjen presenterer seg selv som en løpsk bil der selv de største aktørene ikke har en hånd på rattet. Og foreløpig har de fått gjennomslag for den presentasjonen i en sånn grad at de bare kan fortsette. Gyldendal slo ut en vegg i «katedralen» bransjen liker å snakke om, da de utga «Fifty Shades of Grey». I sakprosaen slo Aschehoug ned en vegg i katedralen med utgivelsen av den dypt problematiske «Moren» av Marit Christensen. De kan gjøre det, for etter noen måneder later alt til å være glemt, og det er business as usual igjen.

Men katedralen framstår unektelig som temmelig maltraktert, støvete og trekkfull etter hvert. For forfatterne blir kanskje spørsmålet om de skal sitte i benkeradene og se den falle fra hverandre, eller om de skal reise seg, gå ut i en mer livgivende luft og spørre seg om det finnes andre måter å være forfatter på. Mennesket har brukt språket som kunstnerisk uttrykk siden lenge før den moderne bokbransjen oppsto. Det vil vi fortsette med. Det er neppe litteraturen som er truet, det er bokbransjen.

(Innlegget har tidligere stått på trykk i Klassekampen)