Aktuelt

Møt rådskandidat Kristine Næss

Om Kristine Næss skriver valgkomiteen: Kristine Næss er fødd i 1964, busett i Oslo. Næss debuterte i 1996 med diktsamlinga Obladi, og har sidan utgitt…

kristine_naess_foto_finn_stale_felberg

Om Kristine Næss skriver valgkomiteen:

Kristine Næss er fødd i 1964, busett i Oslo. Næss debuterte i 1996 med diktsamlinga Obladi, og har sidan utgitt både romanar og diktsamlingar. For romanen Bare et menneske som kom i 2014 blei ho nominert til Nordisk råds litteraturpris. Næss har også brei erfaring frå det litterære feltet gjennom verksemd som kritikar, tidsskriftredaktør og bibliotekar. Ho har vore medlem av Det litterære råd sidan 2015.

– Hvordan fikk du ideen om å bli forfatter?

– Jeg oppdaget skrivingen da jeg fikk min første stiloppgave på skolen, og begynte å skrive aktivt da jeg var i fjorten-femtenårs alderen.

– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?

– Jeg hadde skrevet på et diktmanus i flere år, uten å komme noen vei. Til slutt søkte jeg på Forfatterstudiet i Bø, og kom inn der i 1994. Det førte til mye positivt, bl.a at jeg kasserte manuset og kom i kontakt med Geir Gulliksen som da var redaktør på Tiden Norsk Forlag. Samtalene med ham var forløsende, og på kort tid hadde jeg skrevet diktsamlingen Obladi som kom ut i 1996. Siden den gang har jeg skrevet ytterligere en diktsamling, fire romaner, en korttekstsamling og en poetikk. Jeg ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Bare et menneske.

– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2017? 

– Den største utfordringen for en forfatter er alltid av språklig karakter og handler om forholdet til virkeligheten. En stor utfordring for norske forfattereres virksomhet har imidlertid med synlighet/usynlighet å gjøre. Det skrives og gis ut mange bra bøker som ikke blir anmeldt eller omtalt på en måte som yter dem rettferdighet. Det har selvfølgelig konsekvenser for den enkelte forfatters selvfølelse og inspirasjon, men særlig for norsk litteratur. Litteraturen trenger lesernes forventning om og anerkjennelse av kvalitet framfor popularitet. Hvilke bøker som løftes fram virker stadig oftere vilkårlig. Det er forståelig, for det gis ut veldig mange bøker, og etter mitt syn altfor mange av lav litterær kvalitet. Denne situasjonen skyldes dels kapitalistiske lovmessigheter, og dels en mentalitetsendring som følge av store teknologiske endringer. Den digitale virkeligheten endrer både adferd og tenkemåter. «Alle» kan skrive en bok, «alle» kan gjøre seg synlig på en eller annen plattform.  Det kan være positivt, demokratisk. Men også veldig individualistisk. Vi kan miste helheten av syne, en samlet offentlighet. Det er uansett komplisert og egentlig et samfunnsfenomen som ikke bare utfordrer forfattere. Jeg forestiller meg at vi kan svare på opplevelsen av usynlighet med å tenke kollektivt. Solidarisk. At vi tenker og virker sammen. Løfter hverandre fram.

– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer? 

– Forfatterne regnes sjelden som en del av bokbransjen. Men uten forfattere, ingen bransje. Det kan man alltid ønske seg at bransjen husket enda bedre på, med en viss ydmykhet. Altså, det er viktig at alle ledd er seg sitt litteraturpolitiske ansvar bevisst. Ansvaret for å formidle litteratur og ikke bare salgsvarer eller trender som gir prestisje. Når det er sagt, så synes jeg at det jobber utrolig mange dyktige mennesker i norsk bokbransje som utviser stor respekt for og omtanke for forfatterne og litteraturen. Såvidt jeg kan bedømme, har norske forfattere gode vilkår og avtaler, og ikke minst gode muligheter til å forhandle om enda bedre vilkår.

– Hva skulle du ønske var annerledes, og hvordan?

– Jeg kunne ønske meg en holdningsendring i kulturen. Stikkordet er litteraturens status. Ikke hvorvidt den har status, men på hvilken måte. Altså : Blir litteratur vurdert som kunst? Og blir kunst vurdert som viktig? Er underteksten i offentligheten kanskje at litteratur bør være tematisk lettfattelig, salgbar og bredt anlagt? Tilhører vi en kultur som ser ned på kunst? Jeg mener å se at mange er engstelige for å virke elitistiske hvis de snakker om kunst og kvalitet. Men er ikke det en sementerende tenkemåte? Fellesskapet og folk flest har rett til å forvente både kunst og kvalitet. Litteraturen er for alle.
 
– Hva liker du selv å lese? 

– Jeg liker litteratur i alle sjangre, men det må være et språk og en stemme der som vil noe, som har noe og kan noe. Det er fint hvis en diktsamling er velskrevet eller plotet i en roman holder, ideen er god eller fortellingen oppfinnsom. Men det må være noe mer der for at jeg skal bli ordentlig interessert. Det har med stemmen å gjøre.
 
– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer? 

– Jeg synes Forfatterforeningen gjør enformidabel jobb med å ivareta forfatternes og norsk litteraturs interesser. Avtaleverk, boklov, fastpris, forfatterøkonomi, for å nevne noe. Jeg anser dette som et veldig viktig kollektivt arbeid, og jeg forventer vel egentlig at Forfatterforeningen skal fortsette med dette.