Aktuelt

– Men faen det er stas

Kva er eit vanleg liv? Kortid er vi trygge? Kva val skal vi ta, og må vi ta dei? Dette er noen av spørsmålene som leder…

Jan Kristoffer Dale (foto: Mette Karlsvik)

Kva er eit vanleg liv? Kortid er vi trygge? Kva val skal vi ta, og må vi ta dei? Dette er noen av spørsmålene som leder i det litterære råd, Eirik Ingebrigtsen, mener at Dale stiller i litteraturen sin. Vi skal stille selve forfatteren disse spørsmåle. Men først må jeg gratulere med at Dale i dag får Tarjei Vesaas debutantpris. Og spørre det obligatoriske spørsmålet: Hvordan føles det?

JKD: Da jeg fikk beskjeden ble jeg veldig overraska og rørt. Nominasjonen var også overraskende, og jeg fortalte meg sjøl at den måtte jeg være fornøyd med, for det var helt utenkelig for meg at jeg skulle vinne. Men hva kjenner jeg? Jeg er glad og stolt. 

MK: Hvordan har dette med nominasjonen forandret virket ditt som forfatter, og hvordan ser du for deg at fortsettelsen blir, nå som det er offentlig at du vinner?

JKD: Jeg må vel innrømme at det gir meg en innsprøytning med sjølsikkerhet. Ikke på en sånn kvalmende måte, håper jeg. Men jeg er veldig kritisk til mitt eget arbeid, og veldig i tvil om det er godt nok, eller om folk vil like det. Og ikke alle liker denne boka, og det er greit. Men det at jeg vet at den har blitt satt pris på nok til å vinne Tarjei Vesaas debutantpris får jo sjølhateren i meg til å slappe litt av. Men det viktigste for meg i tida framover er å skrive så godt som mulig. Da får ros være ros og sjølhat være sjølhat. Da skal jeg prøve å lytte til karakterene mine. 

MK: Lytte til karakterene dine? Dette må du forklare litt bedre.

JKD: Jeg må bli kjent med dem. Jeg planlegger ikke bøkene mine. Så jeg må skrive dem frem. Hvordan er de? Hva liker de? Hva sliter de med? Hva trenger de? Hvordan oppfører de seg? Dette tenker jeg på som å lytte til karakterene mine. 

MK: Det høres ut som om du hadde en solid dose negativt selvbilde. Med denne innsprøytingen av positivt selvbilde lander du kanskje på en fin, balansert plass?

JKD: Jeg vet ikke. Det dårlige selvbildet er ikke noe jeg tviholder på, men av og til føler jeg at det tviholder på meg. Det er veldig vanskelig å bli kvitt slike ting. Men det hindrer meg ikke i å verdsette denne prisen, eller i å fortsette med det jeg gjør. Jeg har ikke tenkt å la det knekke meg. 

Livet er jo bare en rekke med valg og vi må ta dem alle sammen. 

MK: Du sier at alle ikke liker denne boka. Men de som gir deg prisen er ni av Norges mest erfarne lesere; en gruppe som har lest absolutt alle av 2016-debutantene inngående. De synes at din bok er best av alle. Synker det inn, sånn ordentlig?

JKD: Nei, ikke helt. Jeg setter jo veldig pris på det. Og det er faktisk ikke viktig for meg  å være «best’ – jeg vil gjøre mitt beste. Og en del av meg vet jo at jeg gjør det jeg gjør ganske bra. Jeg hadde ikke satsa på disse novellene hvis jeg ikke likte dem, men det er også veldig vanskelig for meg å tro at noen kan ha noen glede av å lese noe jeg har skrevet … 

MK: Og nå i dag skal du komme til på Bristol og ta imot prisen foran DnFs årsmøte. Over hundre medlemmer. Hva slags forventninger har du til det?

JKD: Jeg gruer meg litt. Det kommer til å være folk der som jeg har lest og respektert i årevis. Jeg er veldig sjølbevisst akkurat nå, merket jeg. Men faen, det er stas! Det er virkelig det. Jeg er veldig spent, men mest glad.  

Jeg er veldig sjølbevisst akkurat nå, merket jeg. Men faen, det er stas!

MK: Forlaget ditt holder fin fest for deg i kveld. Men så, dagen derpå, hva gjør du da? Og dagene etter: Kan du sette deg ned og skrive snart etter dette? 

JKD: Ja. Det kan jeg. Jeg skal finne tid, og ta meg tid. Våren blir hektisk, men det er med skriving som med alt annet – vil man, så finner man tid! 

MK: Rådet, som gir deg prisen, har oppdaget noen eksistensielle spørsmål i novellene dine: «Kva er eit vanleg liv? Kortid er vi trygge? Kva val skal vi ta, og må vi ta dei?» Hva ville dine tabloide (korte) svar være på spørsmålene? 

JKD: Jeg har ikke noe godt svar på hva «et vanlig liv» er. Alle jeg kjenner, meg selv inkludert, prøver bare å komme seg gjennom dagen. Trygghet, for meg, er en form for stabilitet. Men jeg vil ikke snakke for andre. Livet er jo bare en rekke med valg og vi må ta dem alle sammen.