Aktuelt

Jubileumshilsen til DnFs leder

Første gang jeg så Heidi Marie, var på en forlagslunsj det året hun debuterte med sin første roman, «Applaus» (2002), som hun for øvrig fikk…

screenshot_2020-02-21_at_11

Første gang jeg så Heidi Marie, var på en forlagslunsj det året hun debuterte med sin første roman, «Applaus» (2002), som hun for øvrig fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Det var synet av henne som gjorde inntrykk, det var blikket, et utrolig strålende, sterkt og utadvendt blikk. For Heidi Marie har et øye på hver finger, hun fanger opp om folk rundt henne har udekkede behov, om urettferdighet skjer, om det er nødvendig å stå opp for noen, knesette et prinsipp. Hun er en person som tror på politisk arbeid, at det kan føre til endring. Det er derfor ikke tilfeldig at hun arbeidet for å løfte levevilkårene på Tøyen da hun bodde der, og skrev pamfletten «Den delte byen» (2015). Den handler om sosial og økonomisk ulikhet, om hva den gjør med folk og med hvordan man ser på hverandre.

Den solidariske, innlevende tilnærmingen viser seg også i skrivemåten: Hun lar personene tre frem uten å forklare, slik at det blir rom for leseren til å se selv, å knytte an følelsesmessig.

Heidi Marie er et usedvanlig hardtarbeidende, empatisk, solidarisk og klassebevisst menneske, med sterk rettferdighetssans og et skarpt blikk for hvordan politikk griper inn i den enkeltes liv. Hun er utdannet sosionom, har jobbet på flyktningmottak, i barnevernet og møtt mange mennesker i utsatte posisjoner. Disse erfaringene, samt at faren var østerriksk immigrant, har gitt henne innsikter som preger de tre romanene «Applaus», «Borte en vinter» (2007) og «Du kan sove her» (2012). Her skriver hun om det å være fremmed eller på andre måter mangle fotfeste eller tilknytningsevne.

Den solidariske, innlevende tilnærmingen viser seg også i skrivemåten: Hun lar personene tre frem uten å forklare, slik at det blir rom for leseren til å se selv, å knytte an følelsesmessig. Det er høyst fortjent at hun har vært nominert både til Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris, har fått Bokhandelens forfatterstipend (2008), Språklig samlings litteraturpris (2009) og at Deichmanske bibliotek kåret henne til en av de ti best bevarte hemmelighetene i norsk samtidslitteratur (2015).

Heidi Marie er opptatt av at også litteraturen har en utsatt posisjon, og kanskje særlig den litteraturen som hjelper oss å til tenke og forstå. Vi kan ikke greie oss uten den, har hun sagt; litteraturen binder oss sammen. Det er derfor heller ikke tilfeldig at Heidi Marie for tiden er leder av Den norske Forfatterforening. Dette er en liten organisasjon med omfattende arbeidsoppgaver, og Heidi Marie leder arbeidet med stor grundighet, nøyaktighet og et svært oppmerksomt blikk. Hun er dessuten en leder som holder fast ved sine prinsipper og verdier når det stormer som verst.

For det har stormet både i og rundt Forfatterforeningen de siste årene. Heidi Marie har stått støtt og arbeidet ufortrødent videre, for forfatternes og litteraturens rammevilkår. Av og til tar kanskje vi forfattere dette for gitt og glemmer hvilket arbeid som ligger bak, eller på hva vi kan miste. Uten foreningen ville det bli ulvetider i norsk litteratur. I en tid generelt preget av mye raseri, og der terskelen for å hevde og fremheve sitt eget er lavere enn før, også blant oss, er det derfor utrolig takknemlig å ha en leder som Heidi Marie Kriznik. Hun ser foreningen i et historisk perspektiv, ser helheten og viktigheten av solidaritet og politisk arbeid.

Tusen takk, og gratulerer med 50-årsdagen, Heidi Marie!

 

Første gang jeg så Heidi Marie, var på en forlagslunsj det året hun debuterte med sin første roman, «Applaus» (2002), som hun for øvrig fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Det var synet av henne som gjorde inntrykk, det var blikket, et utrolig strålende, sterkt og utadvendt blikk.

(Fra Kristine Næss’ tekst som står på trykk i Klassekampen 21/2-2020)