Aktuelt

– Ikke født forfatter

Jan Kristoffer Dale (32) vokser opp på et småbruk i Froland. Moren har en dagjobb utenfor huset. Faren er bonde. Moren leser mye for Dale…

unknown

Jan Kristoffer Dale (32) vokser opp på et småbruk i Froland. Moren har en dagjobb utenfor huset. Faren er bonde. Moren leser mye for Dale når han er liten. 

– Men det viktigste var nok at jeg så at min mor leste for seg sjølv med en gang hun hadde anledning. Jeg skjønte jo at det var noe å glede seg over, noe som hun fikk veldig mye glede av å drive med. Derfor ble det bare en naturlig del av hverdagen min. 

Dale har i intervjuer med avisene vært åpen om alt som har formet ham i livet, og som har gjort at han skriver som han gjør.

– Jeg var utsatt for en del mobbing i oppveksten, og var helt utslitt da jeg startet på videregående, noe som førte til at jeg så godt som droppa ut. Jeg kom meg igjennom på et vis, men mangla c-språk og hadde et skyhøyt fravær. Jeg ble gående arbeidsledig i nesten to år. Satt mye på gutterommet og så venner og bekjente flytte bort og ta utdannelse. Jeg tenkte at livet var over på det tidspunktet. Jeg leste mye,  spesielt amerikansk litteratur, og fortsatte med det. 

Dale ser også etter jobb i denne tiden. Han er vikar på Arendals bryggeri, og får fast jobb i 2010. I denne perioden skriver han Arbeidsnevers tittelnovelle. 

– Jeg var så forbanna når jeg skrev den. Og det tok mange runder før jeg fikk gjort den leselig. Men den har fulgt meg siden. Jeg kom inn på Skrivekunstakademiet med en tidlig versjon av den novella, og jeg fikk også gitt den ut i Signaler i 2014. Det at jeg endelig har begynt å utdanne meg til barnehagelærer er viktig for meg. Jeg har jobba som ringevikar i barnehage i over et år nå, og det gir meg utrolig mye. For første gang trives jeg i arbeidslivet og føler at jeg gjør noe meningsfylt. Det er en god følelse. 

Arbeidsnever får mye oppmerksomhet når den kommer. Boken lander blant annet på bordet til NRKs litteraturkritikere. Mellom bøker av heller erfarne og etablerte forfattere velger kritikerne å bruke en hel del tid på å diskutere Arbeidsnever. “Endelig», sier bokanmelder Leif Ekle. Han hadde nemlig lest enkeltnoveller fra Dale før samlingen kom. 

MK: Kan du si noe om prosessen din fra enkelte noveller fram til hel bok?

JKD: Jeg har ikke stressa med å debutere, og for å være ærlig er disse seks novellene det beste jeg har skrevet til nå. 

MK: Det er ikke første gangen at Leif Ekle drar fram Raymond Carver som sammenlikningsgrunnlag når han snakker om noveller av norske forfattere. Som en som har fordypet seg i sjangeren: Ser du at norske novelleforfattere ofte((re) enn novelleforfattere fra andre land enn USA) er til å sammenlikne med Carver?

JKD: Carver har vært viktig for mange norske forfattere. Per Petterson, Laila Stien og Gaute Heivoll, bare for å nevne noen. Etter at han ble oversatt til norsk på midten av 80-tallet så har jeg inntrykk av novellene traff mange hardt. Jeg vet i alle fall at Carver traff meg da jeg leste ham. Min første Carver-novelle var «Feathers» fra «Cathedrals». Den novella romma så utrolig mye. Mer enn mange romaner jeg hadde lest. Og i tillegg kjente jeg igjen folka, og miljøet han beskrev. Jeg husker at Laila Stien sa i en samtale med Leif Ekle at det å lese Carver var som å «komme heim» å slik var det for meg også. Jeg tror Carver snakker til en viss type forfattere. Laila Stien hadde skrevet to novellesamlinger før hun leste Carver, og de novellene var fortsatt i samme gata som Carver. 

Kanskje er det noen som er «fødte forfattere», men jeg tror egentlig ikke på det. Jeg var i alle fall ikke det.

MK: Hva har du gjort, som skrivende, siden debutboken kom ut? 

JKD: Ikke like mye som jeg skulle ha likt. Jobb og studier har tatt opp mye tid i det siste. Jeg har skrevet sporadisk på en roman, som jeg også jobba på mens jeg skrev de tre siste novellene til «Arbeidsnever». Det var seint i 2015. Jeg la vekk den romanen da, for den gikk ingen vei, men novellene kom. Så jeg fokuserte på det som funka. Nå sitter jeg med den igjen, og det går sakte men sikkert fremover. Jeg tenker på skrivinga hele tiden, og gleder meg veldig til jeg får tid til å skrive mer. 

MK: Satser du på forfatterskapet, og på det å skrive skjønnlitteratur som yrke?

JKD: Ja. Helt klart. Jeg kommer alltid til å skrive, og for meg er det et yrke. Men det kommer nok ikke til å være det enste jeg driver med. Jeg utdanner meg til å bli barnehagelærer og ser for meg å sjonglere de to yrkene. 

MK: Hva kommer fra deg neste gang, og omtrent når (tror du)?

JKD: Det blir nok en roman. Jeg håper at den skal være klar våren 2018. Jeg skriver også på noen nye noveller. Så det kommer en novellesamling til også, men det blir nok ikke i år. Og så tenker jeg på en roman som jeg vil starte på så fort som mulig. 

MK: Hva slags forhold har du til Vesaasprisen fra før? Hvilken status mener du at den har i bransjen?

JKD: Jeg har fulgt med på Vesaasprisen siden 2009. Vesaas var en av de første norske forfatterne jeg hadde et forhold til, sammen med Bjørneboe og Sandemose. Det er jo påfallende hvor godt veldig mange av de som har blitt tildelt prisen har gjort det i ettertid, enten det er snakk om Carl Frode Tiller, Lars Petter Sveen, Eivind Hofstad Evjemo, Helga Flatland, eller Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg vet at prisen har høy status i bransjen, og for meg er det å være nominert uventa, men også en ære.  

 MK: Siden jeg ikke rekker å lese boka di før dette intervjuet skal publiseres, trenger jeg å be deg om en kjedelig tjeneste. Det er å fortelle meg om boka di og om deg selv. Boka først. Hva slags bok har du skrevet? 

JKD: «Arbeidsnever» er en samling bestående av seks noveller. Alle er satt i min hjembygd, Froland. Novellene skildrer ofte menn som har falt utenfor, enten det er snakk om utdannelse eller arbeid. Noen sliter med psykisk helse, dårlig råd, det å finne noen å dele livet sitt med – ganske dagligdagse problemer, som jeg tror er gjenkjennelige for veldig mange. Boken er selvbiografisk på mange måter. Jeg har jobba på bryggeri for bemanningsbyråer akkurat som Trygve i tittelnovellen «Arbeidsnever», slitt med panikkangst akkurat som Richard i novellen «Jon» og som mange av karakterene så gjorde jeg det dårlig på videregående. Så jeg har helt klart trukket fra mine egne opplevelser, men jeg har også diktet mye.

MK: Kan du si noe om de tema du er opptatt av?

JKD: Jeg er også veldig opptatt av sted og språk – det spesifikke. Mange mener at det spiller ingen rolle hvor en historie foregår, og unnlater derfor å bruke stedsnavn i et forsøk på at ting skal bli universelt. I stedet prøver de å skrive frem et «allment sted», et sted som ingen helt vet hvor er, men det kunne ha vært hvor som helst – en «tpisk» bygd eller småby. Det funker ikke for meg. Da mangler det noe sentralt. Eudora Welty sa: «One place understood helps us understand all places better», og det er tror jeg på. Jeg tror at man må være spesifikk for at noe skal bli universelt. Så det var viktig for meg at det var Froland. Alle heltene mine gjør også det – skriver om sitt sted. Enten det er Per Petterson som skriver om Veitvet, eller William Kennedy som skriver om Albany, New York, Larry Brown om Lafayette, County i Mississippi osv. … lista er lang. Det er denne tradisjonen jeg vil være i.

MK: Du har allerede sagt noe om motivasjonen for å skrive tittelnovellen. Men det er mye arbeid og en ganske lang vei fram til hel bok: Hvorfor har du gitt ut bok?

JKD: Fordi jeg følte at jeg hadde noe å si. Hvis ikke ville jeg ikke ha vurdert det.  

MK: Hvorfor valgt de formene du har valgt?

JKD: Jeg har alltid vært veldig glad i novellesjangeren. Mange av favorittforfatterne mine er novellister: Laila Stien, Ingvild H. Rishøi, Annie Proulx, Ron Rash, Raymond Carver osv.   

MK: Du forteller også til Birkenes Avisa at du har skrevet to romaner som er «helt forferdelige». Hva handlet de om/ hva var prosjektene?

 JKD: Nå er det jo ingen som noen gang kommer til å få lese de romanene (hehe). Jeg skrev dem over tre år. Fra 2010 til 2013. Jeg jobbet også på en tredje roman, som jeg aldri gjorde ferdig. Den jeg skriver på nå er min fjerde. Jeg har også skrevet en god del noveller som aldri kommer til å bli gitt ut. Men sånn må det være, tenker jeg. Jeg måtte skrive de bøkene for å lære meg å skrive. For meg er det med skriving som med alt annet, hvis man vil bli god til det så må man gjøre det. Og da må man skrive. Skrive og lese. Det er den eneste måten å bli forfatter på. Jeg er litt skeptisk til folk som ikke har to, tre uutgitte prosjekter i skuffen. For meg sier det noe om at man ikke har lagt ned det nødvendige arbeidet. Men kanskje er jeg bare naiv. Kanskje er det noen som er «fødte forfattere», men jeg tror egentlig ikke på det. Jeg var i alle fall ikke det.

MK: Hvordan vet du at de er helt forferdelige?

JKD: Det er veldig få som har lest dem. Min redaktør har sett på begge to, og han sa aldri at de var forferdelige. Men jeg fikk veldig mange forslag til forbedringer og ting som burde strykes. Strukturen funka ikke, og fortellerteknikken satt ikke den heller. Det skranta på det meste. Det jeg hadde funnet var miljø og tematikk – Froland og arbeiderklassen.  Jeg lærte utrolig mye av å skrive de bøkene, og av tilbakemeldingen jeg fikk fra redaktøren min i ettertid.   

MK:Når en vesaasprisnominert sier slikt er det ikke fritt for at man blir nysgjerrig. Kan du, med denne anerkjennelsen som du nå får, se nytt på disse tekstene og gjøre noe med de likevel?

JKD: Den første kommer jeg ikke til å gå tilbake til, men jeg har løfta noen av karakterene fra den andre boka mi, og bruker dem nå i den romanen jeg jobber på nå. Det var noe med dem som fortsatt interesserer meg. 

MK: Hva karakteriserer en person som Jan Kristoffer Dale synes det er verdt å lage litteratur av?

JKD: Alle mennesker har en historie som er verdt å fortelle. Jeg skriver jo om de folka jeg kjenner til. Jeg er opptatt av mennesker i pressede situasjoner, og opptatt av de som har falt utenfor. Jeg starter som regel med en situsjon, og så ser jeg hva som skjer. Karakterene vokser som regel fram underveis.