Aktuelt

Forfatterens plass: En rapport fra årets medlemsmøte

A rose is not a rose is not a rose, skrev Gertrude Stein en gang. En bok er heller ikke en bok er ikke en bok: …

Einar Økland (t.h) leser for bl.a. Håvard Syvertsen, Tom Egeland, Helene Uri, Selma Lønning Aarø, Sigmund Løvåsen og Øivind Hånes (f.v)

A rose is not a rose is not a rose, skrev Gertrude Stein en gang. En bok er heller ikke en bok er ikke en bok: 

– For oss er litteraturens verdi opplagt. For andre er ei bok ei bok, en hvilken som helst vare. Vi er enige om at vi er viktige, men hvorfor er vi og bøkene våre viktige for det samfunnet vi virker i, sier Sigmund Løvåsen i sin innledning til DnFs medlemsmøte 2012. Rundt hundre forfattere er samlet i storsalen i Rådhusgata 7. Årets samlende tema er forfatterens og litteraturens rolle i Norge i dag. Skal og bør forfatteren være en mer aktiv samfunnsdebattant enn andre borgere? Og andre veien: Hvorfor er litteratur viktig? Det skal handle om litteratur og samfunn, poesi og politikk i tre miniforelesninger og fire innlegg til debatt. Vigdis Hjorth (f. 1959) er først, til å forelese, og snakker om forholdet mellom sanselig og politisk frigjøring, og om litteraturen som autonom eller som en del av samtiden sin. Hun begynner sitt framlegg med eksempler på måter forfattere har påvirket samfunnet rundt seg: 

– Jeg mener at forfattere kan og bør påvirke i samfunnet. Det er en lang og god tradisjon for dette. Først og fremst gjennom det skjønnlitterære uttrykket: Fra Dickens via Balzak til Christian Kroghs Albertine, sier Hjorth, og trekker også fram et av de mest brukte eksemplene, hvordan Onkel Toms Hytte bidro til å avskaffe slaveriet. Hun mener at noe av forfatterens styrke er hans frie posisjon

– Kunstnere er vant til å tenke nytt, tenke i brudd, utforsker andre tenkemåter, er i bruddet. Kunstneren setter spørsmålstegn ved hva som er vanlig og normalt. Det er en grunn til at det sitter flere forfattere fengslet enn rørleggere, sier Hjorth med et smil. 

– Kunstnere er vant til å tenke nytt, tenke i brudd, utforsker andre tenkemåter, er i bruddet. Kunstneren setter spørsmålstegn ved hva som er vanlig og normalt. Det er en grunn til at det sitter flere forfattere fengslet enn rørleggere. (Vigdis Hjorth)

Hjorth mener også at forfatteren kan påvirke i og med deres retoriske evner. Ved siden av retorikeren, drar Hjorth fram Nasjonsbyggeren, med Ibsen, Kielland, Bjørnson osv som eksempler. Hun viser også hvordan så ulike forfattere som Aksel Sandemose og Simone De Beauvoir skriver. 

– Men de skriver likevel alltid i korrenspondanse med samfunnet sitt, sier Hjorth, og leser fra en av Beauvoirs etterkrigsbøker. Hjorth viser til Susan Sontags teorier om forholdet mellom kunst og samfunn, om det politiske potensialet i det estetiske, om et kunstsyn som inkluderer moral. "Kunst kan bedre folks moralske karakter. Den estetiske erfaringen anfører vår evne til å ta moralsk riktigere valg" leser Hjorth – fra Sontag.  

 

– Du vet ikke at du er i fengsel før du prøver å åpne døra (Kjartan Fløgstad) 

 

Kjartan Fløgstad (f. 1944) begynner sitt framlegg med å presentere noen myter om orden i samfunnet. Mytene som Fløgstad redegjør for og så utfordrer, handler særlig om politikere versus folket, og kunstens rolle. Han drar veksel på forholdet fag – og skjønnlitteratur, og hva som er diktningens fordel framfor sakprosaen.  

– Sakprosa og journalistikk er uerkjent diktning, sier Fløgstad, og viser til Georg Johannesen i det neste: Nyhetsbulletengen er et dikt. 

Fløgstad snakker om språk og redigering eller sletting av historiske fakta. 

– Ikke bare markedet men mediemarkedet har en usynlig hånd som retusjerer i fakta, sier Fløgstad, og er inne på noe av det samme som Hjorth om forfatterens frie rolle. Mens de fleste journalisttekster ikke åpner for synsing og mening, kan forfattere gjøre det. Fløgstad gir grunnen: 

– Fordi vi er fri. Jeg står her og har absolutt ingen plikt til å si dette. Vi kan operere med et annet kommunikasjonssystem enn journalismen, sier Fløgstad. 

 

Poeten lager ikke poesi, han bruker poesien. (Gunnar Wærness)

 

Gunnar Wærness (f. 1971) var en av de to redaktørene for antologien Verden finnes ikke på kartet. Det å jobbe med tekster av forfattere fra land der ytringsfrihet og velstand er langt fra hva vi rører oss i har gjort noe med Wærness syn på forholdet poesi – politikk. Wærness sier det slik: 

– Det var en flokk skikkelig skadeskutte folk som avtegnet seg. De dør som unge eller tar livet av seg eller drikker for mye eller bor i fuktige leiligheter. Det er mange av disse som skulle ha levd lenger, mange skulle ha vært i livet i dag hvis ikke samfunnet de levde i var elendig. Men, sier Wærness: Jeg føler meg ganske kunnskapsløs om forholdet poesi og politikk, og skrev selv poesi med et ønske om å ikke være politisk. Jeg opplevde politikk som nedrig, tarvelig, sier Wærness. 

 

Det var en flokk skikkelig skadeskutte folk som avtegnet seg. De dør som unge eller tar livet av seg eller drikker for mye eller bor i fuktige leiligheter. Det er mange av disse som skulle ha levd lenger, mange skulle ha vært i livet i dag hvis ikke samfunnet de levde i var elendig. (Gunnar Wærness)

 

– Poesien ble stivbeint, umedgjørlig når den gjorde seg handlekraftig for en sak – det være seg rett eller feil. Min oppgave som poet er å kjenne etter min uvitenhet og sårbarhet. Gjennom å lide over det og ta den elendigheten over meg, da kan jeg detonere den elendigheten gjennom språk. Det er ikke mulig å bruke kunsten som et trekkdyr. Fordringer på hva som er rett og galt å gjøre som poet, det kan ikke pådyttes et enkeltmenneske. Hva poeten kan føle at han bør gjøre i den ene eller andre settingen. Leseren kan gjøre noe med diktet: Diktet kan leses politisk. Dette kan vi påvirke med å lese kritisk, sier Wærness, og, det er noe annet, sier Wærness.

– Politikk er enkelt. Og poesien er også enkel, sier han. Av ordene han bruker til å beskrive poesien, kommer spontant tidlig ut. 

 

Poesien ble stivbeint, umedgjørlig når den gjorde seg handlekraftig for en sak – det være seg rett eller feil. Min oppgave som poet er å kjenne etter min uvitenhet og sårbarhet. (Gunnar Wærness)

 

– Forfattere har drømmekraft og ikke dømmekraft

Den første innlederen før debatten er Knut Olav Åmås. Han tar utgangspunkt i en kronikk som var trykket i Dagbladet 9. september i år. Der skriver Hans Fredrik Dahl at norsk skjønnlitteratur er en vekstnæring. Han etterlyser også at forfattere uttaler seg i aktuelle saker, og gir tegn til å ønske en tilstand liknende poetokratiet i nasjonsbyggingstiden: Man higer etter sannheter, innsikt og lys i karrige tider, den gang kristentroen slapp taket som tradisjonsgrep og alternative verdier reiste en trang til en debatt som dikterne kunne fylle. Nå er alt flatt, rikt og hverdagslig. Trivialitetene har seiret og rommet for det utrolige lukket seg igjen, skriver Dahl. 

– Hvorfor tar Hans Fredrik Dahl så feil? spør Knut Olav Åmås, som det første av flere spørsmål i sitt innlegg: 

Hvorfor bør forfattere engasjere seg? Er det sånn at mediene opprettholder poetokrati-forventningen, spør Åmås, og setter dette opp mot det som han selv mener er en viktig innsikt: 

– De virkelige dype innsiktene er å finne i forfatternes bøker – ikke avisspaltene, sier han, men inviterer også forfattere inn til avisspaltene:

 

– Offentligheten må ikke domineres av politikere med tunnellsyn (Knut Olav Åmås)

 

Ole Robert Sunde er neste innleder. 

– Forfatteren er for smart for den norske offentligheten, sier han lakonisk. 

– Hva gjorde nattarbeiderne i Frankrike da de burde ha sovet? De gikk på biblioteket, sier Sunde. Det er forfatter og regissør Sara Johnsens tur: 

Hva er det å være politisk? spør Johnsen, og gir seg selv et svar: 

– Det kommer an på hva Norge er; hvis Norge var et diktatur, da var det et annet poeng i at forfattere engasjerte seg politisk. Hvordan samfunnet er rundt forfatteren vil påvirke hans rolle og hva han er interessert i å skrive om. Det viktigste etiske utganspunktet er at forfatteren er i sin egen tekst. 

– Politisk korrekt har blitt en omvendt politisk tvangstrøye: Derfor er det viktig at forfatteren ikke gjør det som er lett, ikke skjuler seg, ikke rakker ned på andre mennesker, sier Johnsen, og gir ordet videre til Ingvild Burkey

– Jeg forventer av ord at jeg skal oppleve de som sanne. Ikke at de skal uttrykke min sannhet, hva som er sant for meg, men at de skal ha vært skrevet med sannhetens kraft. Et hvert menneskes personlige sannhet har en eksistensiell kraft, sier Burkey:

Jeg har snakket om forandring, til og med om å forandre verden. Kanskje "verden" blir et for stort begrep, kanskje jeg heller skal forholde meg til ordet som brukes i invitasjonen til dette ordskiftet. Ikke "verden", men "samfunnet". "Det norske samfunnet". Har vi et samfunn i Norge? Hvem tilhører dette samfunnet? Hvem deltar i det? Lever vi i et "informasjonssamfunn", eller har vi, med Inger Elisabeth Hansens ord, "informasjon uten samfunn"?

 

Ingvild Burkeys innlegg er lagt ut i sin helhet her. Takk til Burkey for velvillighet i forhold til å publisere dette.