Aktuelt

Et rom av lyrikk

– Jeg har fått et lite kurs fra Bob Dylan! Lillebjørn Nilsen drar munnspillet, med stativ og rem, over hatten. En studie i å ta…

lillebjorn

– Jeg har fått et lite kurs fra Bob Dylan!

Lillebjørn Nilsen drar munnspillet, med stativ og rem, over hatten. En studie i å ta på seg munnspill, med hatt. Det er hva han tuller med å ha lært av Dylan. Det er sen, sen julinatt, 25 grader i skyggen i gatene utenfor, og språklig og musikalsk presisjon fra scenen av Rockefeller. 

Bob Dylans navn har kommet opp i spekulasjoner om nobelprisen i litteratur. Norsk visesangtradisjon har ikke blitt hyllet i så stor grad, som litteratur. Men etablerte musikere som Nilsen og kollega Bjørn Eidsvåg løfter ofte fram rappere som låtskrivertalenter. Selv var Nilsen såvidt 30 år gammel, men hadde gitt ut et titallsplater, da han fikk Fond for Lyd og Bilde sin Ærespris. Det er som tekstforfatter og låtskriver at Nilsen blir hedret. Nå sist var det Veteranprisen Rolf Gammeleng-prisen han fikk. 

Flere av oss som var født på søttitallet lærte oss å spille gitar med Lillebjørn Nilsens gitarbok. Da jeg flyttet til Oslo, ble han nærværende på en måte som var ny for meg. For ham var det kanskje vel etablert: Det var den gangen serveringen på Oskar Braatens Plass var brun og stille: uten musikk, og med bare noen få, faste gjester ved bordene. Men så tok nye eiere over. Da Oskar Braatens – sitatene var borte fra menyene, og bildene av gamle Sagene og Torshov tatt ned fra veggene, så jeg ikke Lillebjørn der lenger. Men fra scenen på Rockefeller, synger han fabler fram. Danske Agnete, for eksempel, som bor langt fra bergene, men har havet rundt seg, hele tiden. Se deg aldri tilbake, synger Nilsen.

Havet tier og havet vet
alt som havspeilet dølger
i sin dypeste hemmelighet
under rastløse bølger.
Vær ikke redd for det mørke vann
– der den trolske morild strømmer
i ditt kjølvann som en slukket brann
og minner deg om dine drømmer!

Regnet er en venn, skrev Lillebjørn Nilsen på Twitter forleden. I går sto han i ly av Rockefellers tak, og i varmen av fans, og ga sin årlige sommerkonsert. Bysommer med Lillebjørn, med flere svisker, om Tanta til Beate, Stilleste gutt på sovesal en, men også frisk frukt. Mindre kjente låter. Lillebjørn dro fram flere av sine mest litterært sterke låter i går. Om Severins skjebne av forelskelse, fabler fra Amsterdam og norske fjell, og Crecendo i gågata; en litterær og lydlig hilsen til selveste Johan Sebastian Bach. Alt under en himmel av begynnende stjerner, av Aftenstjernens første fremkomst, og en jord der blomster fortsatt bor. Kan du ønske mer?