Aktuelt

– Det skal ikke lønne seg å være hatefull

Sumaya Jirde Ali er født født i havnebyen Marka i Somalia i 1997, men var barn i hovedstaden Mogadishu. Hun og famililien kom til Bodø…

img_4208

Sumaya Jirde Ali er født født i havnebyen Marka i Somalia i 1997, men var barn i hovedstaden Mogadishu. Hun og famililien kom til Bodø i 2005, der Jirde Ali så vokste opp som det tredje av seks søsken. Jirde Ali har gitt ut to skjønnlitterære bøker: Kvinner som hater menn (2017) og Melanin hvitere enn blekemiddel (2018), har et langessay på Samlaget, og er spaltist i Morgenbladet og Klassekampen. Sumaya studerer sosialantropologi.

Du holdt en kort og veldig sterk tale til Årsmøtet, der du beskrev hvordan det føltes å motta beskjeden om «det største»* – det å motta sånne priser: At du ble bekymret. At du forutser hvordan sjikane og trusler vil øke etter offentliggjøringen av pristildelingen. Nå har det gått en dag, og det er offentliggjort. Hvordan er det å være deg i dag?

Det er slitsomt å være meg i dag. Jeg bader i hilsener og gratulasjoner på SoMe. Jeg offentliggjorde jo selv på mine plattformer like etter utdelingen, og jeg må si jeg angret like etter for jeg ble bombadert med kjærlighet og varme og kommentarer som at det er ingen andre som fortjener prisen mer enn meg. Noe som i seg selv er veldig fint og betryggende, men mengden blir fort overveldende. Jeg er så dum! Jeg gjør det hver gang, skriver selv og så angrer jeg for jeg forventer det ikke, haha. Folk tror jo at det kun er det negative som kan være belastende, men også for mye av det gode kan fort bli emosjonelt arbeid som tar tid å fordøye.

Kan du beskrive en vanlig arbeidsdag i ditt liv?

Vanlig og vanlig, jeg gjør mye forskjellig. Noen arbeidsdager er så late og lange og fine, hvor det eneste jeg gjør er å kare meg opp av sengen langt ut på dagen for å sitte noen timer på biblioteket og skrive og redigere, enten det er på en roman jeg holder på med, en spalte til MB, semesteroppgave for jeg er sosialantropologistudent eller dikt. Andre arbeidsdager starter grytidlig som samfunnsdebattant i en eller annen radiostasjon, etterfulgt av portrettintervju med en eller annen avis, etterfulgt av en telefonsamtale hvor en eller annen avis ber om kommentar til noe en politiker sa eller gjorde, etterfulgt av bokbad, etterfulgt av foredrag, middag med Nina og de (vennene, journ. anm), så en eller annen sosial arrangement hvor jeg får være en del av publikum, og ikke på scenen. Med andre ord: det varier ekstremt mye. Jeg kan være mye i farta, eller snegle meg sakte forbi dagene. Som skrivende menneske føler jeg også at jeg jobber 24/7. Verden er i ro bare når jeg maler. 

Allerede i 2016 figurerer du i Norske aviser. Da er det på grunn av ditt engasjement for helse og minoritetsbefolkning. Siden har du engasjert deg i ulike saker, med ordet «minoritet» som omdreiningspunkt. Hvorfor trenger det «minor», mindretallet altså, ditt engasjement og dine ressurser?

Jeg er jo norsk-somalier og har andre perspektiver som jeg kan tilføye de mange sort-hvitt-debattene som omgir oss. Når det er sagt har jeg selv skrevet om representasjon i Morgenbladet, den frivillige og den ufrivillige versjonen, som fort kan bli en slags tvangstrøye. Så lenge et menneske ønsker å ta opp tematikk knyttet til egen identitet, så tenker jeg det er greit. For min del var det ikke nødvendigvis «frivillig», men mer som noe jeg opplevde at jeg måtte gjøre, en slags refleks, og det er ikke bra. Jeg forkaster begreper som «innvandreroman» og «minoritetspolitiker.», og jeg insisterer på at alle bidrar til det samme feltet og at denne type inndeling ikke er godt for noe. Som ethvert annet sammensatt menneske bryr jeg meg om mye annet enn de temaene som kan knyttes til mine identitetsmarkører, og jeg har den siste tiden satt som mål å få det fram. 

Siden har du skrevet presist, ærlig og velformulert om alt fra politiseringen av folks liv, beskyldningene om feministenes «bruk» av minioritetskvinner, og om at du kjenner deg mer igjen i Eva enn i Sana i TV-serien Skam. Hvilken av alle sakene du har skrevet om har vært viktigst for deg, og hvorfor?

Beskyldningen om feministenes bruk av minoritetskvinner kommer ofte fra middelaldrende menn som selv ikke engasjerer seg aktivt for å forbedre hverdagen til de minoritetskvinnene de er bekymret for. 

Jeg klarer ikke rangere hvilke saker som har betydd mest, men mitt hovedanliggende har hele tiden vært å vise menneskeligheten til de som ofte blir dehumanisert, som fratas sin individualitet, som reduseres til en eller annen gruppe. 

Folk tror jo at det kun er det negative som kan være belastende, men også for mye av det gode kan fort bli emosjonelt arbeid som tar tid å fordøye.

Tidligere i år ble en kvinne fra Bergen med tillitsverv i FrP dømt for grov rasistisk hets mot deg. Dette fikk konsekvenser for dommere, som ble hengt ut av Resett. Men hva med deg. Hva har dommen hatt å si for ditt liv?

Dommen er viktig på samme måte som den mannen som i februar ble dømt for ha kommet med samehets, og den 62 år gamle mannen som i januar ble dømt for å ha skrevet en hatkommentar mot Ap-politiker Hadia Tajik. Jeg ser for meg at det disse sakene roper i kor er: Det skal ikke lønne seg å være hatefull. Og det er en seier ikke bare for oss som blir redusert til enkeltes målskive, men for hele demokratiet. 

Du kommenterte i Aftenpostens Si:D (i oktober 2016) på hvor myke lengrekommet britisk integrasjon har kommet, og hvilken mangfoldig og sofistikert kultur der er. Er London en by du kan dra til og få litt fred fra det du står i i Norge, og samtidig litt påfyll?

Nei. Jeg har massevis av familie i London, og har på en måte blitt lei byen. Hvis jeg vil «komme meg bort» så busser jeg til Malmø. Der får jeg ro. Der får jeg påfyll, både som samfunnsdebattant men og som poet. Det er noe med mursteinhusene, Frida Kahlo-bildene som er overalt og svensk poesi som gir meg en viss ro. 

«Jeg skjemmes over Norge», skrev du til Avisa Nordland i 2017, og forklarte hvordan den barmhjertligheten som du og dere ble møtt med da dere kom til landte ikke lenger er det.»Norge har blitt et land jeg ikke kjenner igjen.» Kan Norge stå i fare med å miste deg til London hvis vi ikke skjerper oss?

Nei, Norge er min ride or die. 

Da Den norske Forfatterforeningen presenterte nyheten om at du skulle få Ytringsfrihetsprisen, fikk vi demonstrert hvordan du møtes med svært mye sjikane. Men du blir også kritisert, som for* at du står for no-platforming, og dermed ikke demokrati. Kan du klargjøre ditt standpunkt i dette med no-platforming?

Jeg er selvsagt for en åpen, inkluderende debatt. Det jeg derimot mener er at ytringsfriheten ikke gir noen rett til en scene, mikrofon eller plattform. Du har all rett til å ytre det du vil, og hvis det er lovstridig så skal du holdes ansvarlig for det, men du har ingen krav på at folk skal lytte til det du sier eller respektere det. Det er mange aktører som misforstår ytringsfriheten, som tror at de må tilrettelegge for at alle skal «bli hørt» på samme premisser. Men det er feil for her kan man lett sidestille en meningsytring som en kan diskutere og en hatefull ytring. Hatefulle individer eller intolerante grupperinger bør ikke legitimeres med invitasjon til debatt, mener nå jeg.

I din tale til DnFs årsmøte ble det også ganske tydelig at den typen oppmerksomhet som en ytringsfrihetspris gir, gjør livet ditt vanskeligere. Alt i alt, er det likevel verdt det? 

Min frykt for represalier selv etter noe så stort og fint som dette kommer jo av at jeg har fått ekstremt mye hat de gangene jeg har fått pris. Det finnes mennesker der ute som ikke unner meg en plass i norsk offentlighet, og ikke minst priser. Jeg har vært syk av bekymring helt siden jeg fikk nyheten, og det er galt på alle mulige måter, men dessverre en naturlig konsekvens. Derfor er det så ekstremt overveldende å se at så mange unner meg denne prisen, at så mange mener at jeg fortjener den. Jeg prøver mitt hardeste å bare fokusere på de menneskene, den responsen. 

I går var du i Oslo og fikk pris. Hva gjør du i dag? 

Sitter og later som en potetsekk. Leser Vinduet. Droppet forelesning og sov lenge. Det var godt. 

Med prisen følger også penger. Kan disse komme til å frigjøre deg tid til å skrive? 

Nei, faktisk ikke. Jeg skriver som sagt hele tiden, og når jeg ikke gjør det tenker jeg på hva jeg skal skrive. 

Når kommer det nye skjønnlitterær bok fra deg?

Neste år! Min første roman.

Og videre – er du av de som har sånne langsiktige planer? Hva håper du at du driver med om fem år, om ti år?

Jeg sa på Torp i fjor at jeg innen ti år skal ha gitt ut ti bøker og blitt antropolog. Står fortsatt ved det. 

 

* Intervjuarens spørsmålstekst er endra etter at ein journalist i Aftenposten gjorde ein merksam på at den opphavelege teksten kunne bli forstått slik at hets og kritikk er det same. Sidan Aftenpostenartikkelen var publisert, har vi forsøkt å tydeleggjere at hets er éin ting og sjikane noko anna. Den understrekne teksten er det tekststykket som er endra.