Aktuelt

– Det handler om hva vi ønsker at Forfatterforeningen skal være

Kjære forfattere I dag er Forfatterforeningen 125 år. Gratulerer med dagen! Velkommen til medlemsmøtet. Og hvorfor gjennomfører vi medlemsmøtet og feiringa her? Jo, fordi det…

© Espen Tollefsen

Kjære forfattere

I dag er Forfatterforeningen 125 år. Gratulerer med dagen!

Velkommen til medlemsmøtet. Og hvorfor gjennomfører vi medlemsmøtet og feiringa her? Jo, fordi det var her Forfatterforeningen ble stifta, på et rom i andre etasje. 

Jeg starter med å lese et lite avsnitt fra denne, «Litteratur, politikk og samfunn», en av tekstene som er skrevet i anledning 125-årsjubileet. Og denne er det Anne Oterholm og Sigmund Løvåsen og jeg som har skrevet sammen.  

 «Da Forfatterforeningen ble opprettet for 125 år siden, var utfordringene for forfatterne mange av de samme som i dag. Det handlet om å få betaling for det skrivearbeidet som ble gjort, og det handlet om å få bøkene ut til leserne. De som utga bøker i Norge, tjente lite, og bøkene ble utgitt hovedsakelig i små opplag uten noen fast distribusjon. Opprettelsen av Forfatterforeningen og det arbeidet som er lagt ned gjennom 125 år, er en av de viktigste grunnene til at det er annerledes å være forfatter i Norge enn i omtrent alle sammenliknbare land i Europa.» 

I 1893 var det ikke alle som syntes at opprettelsen av Forfatterforeningen var en god idé. Det mangla ikke på syrlige kommentarer. Aftenposten omtalte det blant annet som «litterært snobberi». For var ikke kunstnere individualister, og trengte en da en fagorganisasjon? 

Det var første, men ikke siste gangen at Forfatterforeningen ble kalt snobbete eller fikk merkelapper i samme gata. 

Forfatterforeningen har som kanskje mange har fått med seg gjennomført besøk på festivaler og litteraturhus, på til sammen åtte steder i år i forbindelse med jubileumsfeiringa. Til hvert sted har Forfatterforeningen bedt en forfatter skrive og framføre et essay, knytta til skjønnlitteraturens betydning og forfatterrollen. Disse essayene vil bli samla i en trykksak med essays av tidligere ledere, og gitt til dere, medlemmene. Jeg vil gjerne få sitere fra Øyvind Rimbereids essay også. Han skriver blant annet om å skape noe som før ikke var:

«En vil gå egne veier,» skriver han. » Og han fortsetter: Iblant kan en forfatter òg havne utenfor alle veier. «Jeg har visst kommet på feil klode», som det så kjent heter i Sigbjørn Obstfelder mest kjente dikt, Obstfelder som for øvrig blei medlem i DnF alt første år. Paradoksalt nok, kan en si, med tanke på den outsideren han var både i liv og dikt. Men kanskje er Obstfelders dikt «Jeg ser» nettopp et eksempel på det paradoksale som ofte hefter ved forfatterlivet.  I dette diktet observer jeg’et livet i byen: jeg’et ser og ser, som vi vet, på de velkledde herrene, på det høye hus, på kirkespir og på lutende hester. Og det hele er som sett fra sidelinjen, ja, fra outsiderposisjonen. Men samtidig, skal vi merke oss: alt observeres jo i byen, observeres innenfor byens grenser. Og slik tror jeg forfatterens posisjon i tilværelsen ofte er: hun eller han er både utenfor og innenfor. Ja, forfattere er ofte både trøblete individualister – og samtidig mennesker med en underlig sensibilitet overfor det kollektive, altså for det som ikke tilhører det frie kunstnerlivet.»  Sitat slutt

Forfatterforeningens identitet er tradisjonelt knytta til å være både en fagforening og en kunstnerorganisasjon. Det som skiller forfatterforeningen  fra mange andre kunstorganisasjoner er ofte at medlemmene ikke sertifiserer gjennom utdanning. Det finnes ingen bachelor eller master som gjør noen til forfattere.   

Diskusjonen om medlemskriteriene handler om hva vi ønsker at Forfatterforeningen skal være. Og om hva som skal til for at vi skal forbli en sterk forening som blir hørt i sammenhenger hvor det handler om å ta vare på og utvikle norsk skjønnlitteratur. 

Kanskje endrer vi oss som forening ved å endre medlemskriterier, kanskje endrer vi oss ikke? Her vil medlemmene ha ulike svar. 

Medlemskriteriene i Forfatterforeningen har vært diskutert og endret mange ganger. Kriteriene ble også  diskutert på årsmøtet i mars i år.  Den diskusjonen som ble staret på det årsmøtet fortsetter vi her.  

Siden årsmøtet har det vært nedsatt et utvalg som har hatt i oppgave å vurdere medlemskriterier, utvalget har levert en grundig rapport med alternative medlemskriterier, og begrunnelser for disse.  Endring av medlemskriteriene krever endringer i Forfatterforeningens vedtekter. Eventuelle vedtektsendringer kan først skje på årsmøtet i mars. Både enkeltmedlemmer, grupper av medlemmer og styret kan fremme forslag til slike vedtektsendringer. 

Diskusjonene her i dag er viktige, og vil også danne grunnlag for  eventuelle forslag fremmet av styret. 

Før vi setter i gang denne diskusjonen vil jeg gjerne  si noe helt kort om årets forslag til statsbudsjett, som har betydning for litteraturfeltet og kunstnerne. Statsbudsjettet er et svært viktig dokument i Forfatterforeningens arbeid.   

Forfatterforeningen har levert et høringsnotat knytta til flere kapitler i budsjettet Forfatterforeningen  har i dette vært opptatt av  tilskuddene til Kulturrådet. I Kulturrådet ligger innkjøpsordningene, produksjonsstøtte til ulike former for litteratur, og ikke minst støtte til formidling. På statsbudsjettet er det på denne posten lagt inn2 millioner til en satsning på oversettelse og formidling av samisk litteratur, bra er det også med 6,5 millioner til barne- og ungdomslitteratur og en generell vekst i kulturfondet på 2,18 %. Men i realiteten vil dette komme til å bli et kutt, ettersom veksten er forventet å ligge på rundt 3% ellers i samfunnet. 

Forfatterforeningen etterspurte, i vårt innspill til budsjettet, en satsning på kritikk og tidsskrift. I budsjettsøknaden sin søkte Kulturrådet om en  økning på 10 millioner til satsning på kritikk og tidsskrift, dette har Forfatterforeningen hele tida støttet opp om. En satsning på kritikk og tidsskrift er viktig om folk  skal få tilgang til et kulturmangfold, og for litteraturens vedkommende er det helt grunnleggende at den snakkes om, brukes, reflekteres rundt, kritiseres og gjøres synlig.

Den andre posten jeg vil nevne berører kunstnerstipendene. Det gode er at nå er Lønnsreformen for kunstnerstipendene omsider på plass. Stipendene skal utgjøre femti prosent av en gjennomsnittlig norsk inntekt som var målet for Lønnsreformen og i tillegg er nå forskjellen i utbetaling mellom de langvarige og de øvrige arbeidsstipendene utjevna og stipendbeløpet helt likt. I fjor fikk mottakere av de langvarige stipendene rundt 11 000 mindre enn hva mottakere av de øvrige arbeidsstipendene fikk. Nå utgjør alle kunstnerstipendene kroner 268 222 kroner. Dette er en fantastisk seier for et veldig velfungerende samarbeid mellom 20 kunstnerorganisasjoner!

Forfatterforeningen oppfordrer samtidig, slik Kunstnernettverket gjør, til 100 nye stipendhjemler. Stipendene bør bindes til årlig lønnsvekst for statsansatte eller tilsvarende, for å unngå at kunstnerne igjen sakker akterut i forhold til samfunnets lønnsvekst. 

Stipend er et treffsikkert virkemiddel for kunstnerøkonomien, det er en finansiering som går direkte til dem som skaper og lager innhold. I dag er det slik at 90 prosent av dem som søker stipend får avslag. 

«En vil gå egne veier,» skriver han. » Og han fortsetter: Iblant kan en forfatter òg havne utenfor alle veier. «Jeg har visst kommet på feil klode», som det så kjent heter i Sigbjørn Obstfelder mest kjente dikt, Obstfelder som for øvrig blei medlem i DnF alt første år. Paradoksalt nok, kan en si, med tanke på den outsideren han var både i liv og dikt. Men kanskje er Obstfelders dikt «Jeg ser» nettopp et eksempel på det paradoksale som ofte hefter ved forfatterlivet. 

Endring av medlemskriteriene vil ikke øke tilgangen til stipender. Alle enten de er medlemmer i Den norske Forfatterforening eller ikke søker stipender enten gjennom Kulturrådet eller Forfatterforeningen på like fot.  Bibliotekvederlaget som blant annet bidrar til stipender gjennom vederlagsfondet er ikke «våre forfatteres» penger.  Bibliotekvederlaget er en etablert ordning for å kompensere forfattere og andre rettighetshavere for bruken av deres verker i norske bibliotek, en kulturpolitisk basert ordning. At ordningen er kulturpolitisk og kollektiv, står i motsetning til om ordningen hadde vært  opphavsrettslig basert. Etter den norske ordningen har ingen enkelt rettighetshaver noe rettskrav på vederlag. Men uansett hvem som bestemmer hvordan bibliotekvederlaget skal brukes og hvilke kriterier stipender skal deles ut etter, så arbeider Forfatterforeningen, sammen med ulike samarbeidspartnere for at dette vederlaget må økes. 

Klokken 15.00 kommer vinneren av DnFs Ytringsfrihetspris for 2017, Asli Erdogan. Hun kunne ikke være tilstede på årsmøtet da prisen ble delt ut men har fått rydda plass i en travel hverdag og prioritert å komme til oss. Som dere ser er det i programmet satt opp en kort beinstrekk før oppsummeringa av dagens medlemsmøte, og etter det går vi rett på utdeling av Ytringsfrihetsprisen uten pause. Denne delen av møtet er åpent for gjester og presse. 

Da kjører vi program. Godt medlemsmøte!

Stipend er et treffsikkert virkemiddel for kunstnerøkonomien, det er en finansiering som går direkte til dem som skaper og lager innhold. I dag er det slik at 90 prosent av dem som søker stipend får avslag.