Aktuelt

Det blir vel noe om lengsel igjen

Torun Lian er hun som skrev Frida – med hjertet i hånden. Ja, mange kjenner henne slik. Andre husker at det var hun som fikk…

lian_torun1_1

Torun Lian er hun som skrev Frida – med hjertet i hånden. Ja, mange kjenner henne slik. Andre husker at det var hun som fikk Tarjei Vesaas debutantpris for 1988. Lian er dramatiker, regissør og forfatter av bøker for både voksne, og barn og ungdom. Alt i alt har hun gitt ut tretten bøker. Men det var først i 2019 hun ga ut sin andre roman, og kom på at hun skulle søke om opptak i DnF. I motsetning til andre som jeg treffer – digitalt – i folks hjemmekontor, er Lian å treffe innimellom tiden hun tilbringer i hagen sin. 

– Hei Torun! Så hyggelig at du har blitt medlem i DnF! Det ble ikke årsmøte i år på grunn av koronapandemien, så da vil mange av medlemmene møte deg for første gang her. Hvordan står det til?

— Det er underlige tider. Alle har rygget tilbake og inn i husene som snegler. Det er fint også, på noen måter, men jeg har sjelden hatt så lyst å reise for eksempel til Firenze, Paris, til og med New York. Sånn er det med alt jeg ikke kan: Jeg vil ha det. Det er godt å kjenne på det. Lengsel er en kvalitet. En burde være mer av et avholdsmenneske. Ellers også. Kanskje. For lengselens skyld.

– Ja, er dette det som ligger i det oppskrytte begrepet «sultekunstner», skal tro? Men du har klart å skrive og gi ut over ti bøker på tross av eller på grunn av medgangstider i norsk økonomi og det norske samfunnet. Kan du beskrive veien fram til den skjønnlitterære debuten din – og videre til de neste bøkene?

– Den første boka jeg ga ut var «Tre skuespill». Grunnen var at et av disse skuespillene var blitt så radbrukket i det som den gang var Fjernsynsteatret at jeg trakk navnet mitt fra det. Jeg hadde behov for å dokumentere hvordan min tekst egentlig var. Jeg tenkte ikke på det som bok, mer som et svar. Overraskelsen var stor da jeg fikk Tarjei Vesaas debutantpris for boka. Det var ikke uvanlig å få omskrevet dramatiske tekster til det ugjenkjennelige. Jeg så i grunnen for meg at jeg, som dramatiker som jeg da anså meg for å være, kom til å benytte meg av muligheten til å utgi skuespill i framtida også. Jeg ga ut ett til som aldri ble annet enn skuespill i bokform. Ny norsk dramatikk på 1980-90-tallet var ikke akkurat teatrenes drømmeprosjekter. TV bød på flere muligheter. De måtte ha nye tekster. Da jeg hadde skrevet filmmanuset til Frida, – med hjertet i hånden så jeg for meg at veien ikke var så lang til bok, og det var den ikke heller. Det ble min tredje bok og første roman.

– Din første roman for ungdommer, ikke sant. For du har vekslet mellom å skrive for BU og for voksne. Du har også vekslet mellom dramatisk og litterær tekst?

– Ja, og vekselbruket falt meg i grunnen lett. Det førte til flere prosjekter som ble både filmer og bøker. Den første romanen for voksne, Undrene i vår familie (Aschehoug 2008), kunne på mange måter også ha vært et forelegg for en film/serie. Dramaturgien i fortellingen lå tett opp til den typiske for filmen. Det samme er tilfellet med den andre romanen Knokkelsommer (Gloria, 2019). En kritiker avsluttet med at hun gjerne skulle sett den som film. Jeg har aldri gjort noe for å få disse verkene til å bli film/serie selv om de er nær sjangeren. Jeg er ganske fornøyd med det fredelige og ukompliserte i prosessen av å skrive roman. Det er kanskje derfor jeg har fortsatt med det, taster og skjerm, et enkelt produksjonsapparat, resultatet er det jeg kunne og fikk til der og da, ingen kamp med vær og vind og knappe resurser og et hav av folk som gjerne trekker i hver sin retning av tusen grunner slik som i filmproduksjon. Selv om jeg savner den gode kampen for den umulige ambisjonen av og til.

Jeg tenkte ikke på det som bok, mer som et svar. Overraskelsen var stor da jeg fikk Tarjei Vesaas debutantpris for boka.

– Hva synes du er god litteratur?

– Det finnes mer god litteratur enn det jeg oppfatter som god litteratur. Jeg har, for å være helt ærlig, kjedet meg gjennom mange romaner. En fæl og tung kjærlighetshistorie er aldri feil. Jeg liker fortellinger om folk som er som folk.

Hva med «folk som er som folk»?

At de er til å kjenne igjen på en sånn måte at jeg ikke må føle jeg mangler en universitetsgrad. Jeg blir forført av det gode språket, det som lodder dypt og får meg til å fundere, det som bærer sin egen innholdsmotsetning i seg. Det underfundige. Det rørende. Det frekke. Det provoserende. Humor er ofte resultatet av en kombinasjon av disse tingene, og det liker jeg. Men språket, først og fremst språket, når det åpner opp verden og meg, da leser jeg til siste side. Jeg leser poesi når den når fram og berører, forstyrrer, når språk og innhold blir uadskillelige.

– Hva med litterære forbilder?

– Nei. Forfattere som har hatt stor betydning for meg i livet, på vei gjennom livet, ja, men de ville jeg aldri våge å nevne som noe jeg kan strekke meg imot engang. Det er mer som om jeg må ta avstand, for all del ikke skrive opp mot noen eller noe jeg aldri kan komme på høyde med.

– Kan du si hvem de er?

– Vesaas, Duun, Dostojevski, Brødrene Grim, Jabes, Duras, Zweig, Borges, Pessoa, Michaux, Berlin, Hemingway, Novalis og så mange andre himmelsk vidunderlige forfattere, – og alle tenkerne, for filosofi er vel også litteratur. De er der oppe et sted. Jeg er her, nede, og gjør så godt jeg kan, får visst lov til det i dette livet. Skrive er rett og slett et privilegium, en gave. Jeg gjør det ganske stille slik at ingen skal avsløre meg og be meg om å skaffe meg et skikkelig arbeide. Det er enklere å ha forbilder blant dem som ikke skriver, de som sitter i en annen båt, de jeg ikke, aldri, skal måles mot.

– Hvem, for eksempel?

– Komponister, låtskrivere, billedkunstnere, tenkere, sykepleiersker, omsorgsarbeidere, jeg beundrer omsorgsarbeidere. Gartnere. Det var nummeret før jeg ble gartner en gang. Nå kan jeg beundre dem uten å komme i forlegenhet, beundre hva de får til med naturen, i hagene.

Du skriver mye om sjel. Hva har det med språk å gjøre?

– Jeg har mer og mer forstått det sånn at språket har en egen sjel. Jeg kan godt se for meg at hvis vi hadde beholdt mer av gamle gamledager i kulturen, polyteisme, panteisme, så ville godt språk vært en guddom og nokså høyt oppe i hierarkiet av guder vi omgav oss med nå. Jeg kan lage en historie, jeg kan sette sammen folk og situasjon og strukturere sånn noenlunde, men det er språket som kan bære det fram så det blir noe mer. Det er måten språket griper fortellingen på og griper inn i fortellingen på som besjeler fortellingen. I god litteratur har språket grepet inn, lagt seg inn med sjel og ånd og den slags høytravende ting. Jeg bøyer meg ydmykt i støvet hver gang språket selv gjør ting med fortellingene mine, lager dybder, lager rom, lager himmel, peker inn i alle undrene vi omgir oss med. Det gjør ikke det hele tiden, men noen ganger skjer det. Noen ganger er det kanskje bare meg som ser det, men det gjør ingenting. Når andre merker det også blir jeg enda gladere. Er det et litteratursyn? Jeg mener ja.

Det underfundige. Det rørende. Det frekke. Det provoserende. Humor er ofte resultatet av en kombinasjon av disse tingene, og det liker jeg

– I fjor kom du altså med din andre roman. Hvordan ser hverdagen din ut nå?

– Det er 24. april i dag. Det er 2020. Det er nedstengning av et overopphetet samfunn. Jeg synes det er synd at folk langsomt slutter å bruke viruset sitt navn, korona, og oftere bruker sykdommens begrep: covid-19. Corona, som betyr krone, gav viruset en slags verdighet. En krone har mytisk kraft. Kronen er den opphøydes tegn, og samtidig offerets tegn, kronen er den opphøyde tjeners tegn. Samme hvor lumsk og vond denne sykdommen er så var det noe ved korona-navnet som løftet den til et bedre sted. Mulighetenes sted? Covid-19 har ikke samme litterære sving over seg, har ikke lenger det mytiske i seg, eller rent ut sagt det mystiske. Sykdommen er med en uforståelig kombinasjon av bokstaver og tall trukket ned i det trivielle der menneskene liksom bestemmer over seg selv. – Liksom. Jeg undrer meg på hva korona gjør med oss. Til slutt. Jeg vet om mange som har fått pusterom i livet av den sykdommen som tar pusten fra så mange. Korona gjør minst to ting med oss nå, allerede. Den har mytisk kraft selv om vi distanserer oss fra det mytiske navnet.

Det er vår. Korona eller ikke, jeg skriver aldri når trærne springer ut og hagen, naturen våkner. Da er jeg ute. Da graver jeg, sår og planter og følger med på fuglene. Jeg lar ikke et øyeblikk av enda en vår unnslippe min oppmerksomhet ettersom jeg er usikker på om det finnes noe så velsignet vakkert og skjønt som våren andre steder, i andre tider, i andre liv, eller i døden. Jeg tenker kanskje litt på det jeg skal skrive utpå sommeren eller til høsten. Det blir vel noe om lengsel igjen. Korona kommer ikke til å ha stor innvirkning på innholdet i fortellingene mine. Jeg tror jeg alltid har trodd korona kom til å komme i en eller annen fasong. Jeg synes mer det er underlig at vi som menneskehet har sluppet unna så lenge. En og en er vi mange som har hatt både en og flere korona-opplevelser i livet. De ligger til grunn for så mange fortellinger. Mine også. De fleste. Måtte denne hendelsen gjøre oss litt klokere, som menneskehet. Ikke bare som en og en, alene.