Aktuelt

Chris Tvedt er ny leder for Rådet

Det litterære råd er Forfatterforeningens rådgivende organ i spørsmål om litterær kvalitet, innstiller til medlemskap og stipender og priser, og er omtrent like gammelt som…

sek-person-scid-25440

Det litterære råd er Forfatterforeningens rådgivende organ i spørsmål om litterær kvalitet, innstiller til medlemskap og stipender og priser, og er omtrent like gammelt som foreningen selv. Rådets arbeid er autonomt og uavhengig foreningens styre. En valgkomité foreslår kandidater til Rådet, som blir valgt på Årsmøtet. Hvert nye råd konstituerer seg selv på sitt første møte, og velger selv sin leder. De siste årene har lederne vært Stein Versto, Markus Midré, Eirik Ingbrigtsen og Kristine Næss. For første gang i historien er nå en som bare skriver krimromaner nå leder, nemlig Chris Tvedt. 

Bård Christian Tvedt er fra Bergen og har en mangslungen bakgrunn. Han var en halvstudert røver da det gikk opp for ham at han “knapt ville fått en jobb som lærervikar i Finnmark” (i intervju med VG, 2005). Han tok da embetsstudiet i juss og ble etterhvert en profilert advokat med snodige saker i mappa. En del av sakene han jobbet med var såpass fargerike at Tvedt på denne tiden ofte uttalte seg til riksmediene. Jeg spør Tvedt: Du opplevde en hel del, og kanskje var det ingen stor overraskelse for noen at du begynte å skrive bøker. Eller?

– Det er alltid overraskende at noen skriver bøker, hvis du spør meg, og enda mer overraskende at noen vil gi dem ut. Jeg prøver å minne meg selv på at det ikke er en selvfølge men et privilegium å få lov til å være forfatter på heltid. Det som kanskje ikke var så overraskende, gitt bakgrunnen min, var valget av sjanger. Etter tjue år i rettssalene hadde jeg noen erfaringer å ta av, og mange av jussens generelle problemstillinger egner seg for litterær behandling. Straff, skyld og soning har tross alt vært et gjennomgangstema i verdenslitteraturen. 

– I forbindelse med debuten din sa du til VG at det er artigere å lage konflikter enn å løse de. Etter fjorten år som forfatter, synes du fortsatt det? 

– Nei, egentlig ikke. Det sitatet er nok preget av at jeg i den aller første romanen min hadde rotet meg inn i en historie som jeg ikke fant veien ut av før etter mange våkenetter. I dag jobber jeg litt annerledes og har minst like mye glede av å løse flokene som å lage dem.

Alle romaner, også innen krimsjangeren, har (eller bør i hvert fall ha) en underliggende tematikk, noe mer fundamentalt enn å avsløre hvem som var morderen.  Når tematikken først står klart for meg, handler mye om å prøve å belyse den fra flere sider. 

I 2005 debuterte han altså med krimromanen Rimelig tvil, og har siden skrevet på fulltid. To av romanene har han skrevet med kona Elisabeth Gulbrandsen, og to er for ungdommer. I 2010 fikk Tvedt Rivertonprisen for Dødens sirkel. I dag har han gitt ut tolv bøker – og er opphavsperson for låter og tekster til sitt eget band. Der er han forresten vokalist og gitarist. Da Tvedt debuterte konkurrerte han om oppmerksomheten med debutanter som Lars Ove Seljestad og Adelheid Seyfarth. De var av de få som hadde store intervjuer i “alle” avisene. Tvedt fikk mange, gode anmeldelser. Om debuten hans skrev Stavanger Aftenblad blant annet at “Staalesen bør se seg over skulderen.” Siden har han skrevet jevnt og trutt og bevist at han ikke var noe “one hit wonder”.

–Det er forfatterskapet ditt som er grunnen til at du nå sitter som leder av rådet. Språk og historie er noe av det dere diskuterer der. Du sier til VG i intervjuet i forbindelse med debuten: “Språket kan absolutt bli bedre, det ser jeg tydelig. Men jeg har laget et plot som er så originalt og bra at det skal bli hardt å følge opp, mener debutanten, som selv helst leser John D. MacDonald og for lengst er i gang med sin neste bok.” Hva er godt språk?

– Det er det nesten umulig å gi et fyllestgjørende svar på. Ofte er det lettere å definere hva som kjennetegner dårlig språk; slurv og lavt presisjonsnivå, bruk av klisjeer, godtkjøpfilosofi forkledd som dypsindigheter, kjekkaseri, unødvendig kunstferdighet, – listen er endeløs og kan ramme de fleste av oss. En ting som er sikkert er at det i litteraturen, som i andre kunstformer, finnes en sammenheng mellom form og funksjon. Et avsnitt som er dypt tilfredsstillende i én bok, kan stå i veien for fremdriften i en annen. Som leser skal man ha respekt for forfatterens intensjon og verkets egenart.  

– Sjangerbevissthet er viktig for en forfatter å beherske – men det har også blitt en viktig del av valgkomiteens arbeid i sammensetning av Rådet. De siste årene har det vært minst én forfatter i rådet som skriver såkalt sjangerlitteratur. Krim er en del av sjangerlitteraturen. Det skriver du, og nå er du, som første “krimforfatter” også leder av rådet. Kan man lese inn noe internt organisasjonspolitisk i dette?

– Det er jo ønskelig at rådet skal gjenspeile bredden i norsk litteratur, så det er nok ikke tilfeldig at krimforfattere har vært representert der de siste årene. At en krimforfatter endte opp som leder denne gangen tror jeg imidlertid ikke man skal lese for mye inn i. Uansett tenker jeg at det kan være sunt med en leder som har en annen litterær bakgrunn enn det som har vært vanlig til nå.

– Tilbake til forholdet form og funksjon, og språk og plot: Hva gjør et godt plot bedre enn andre gode plot? 

– Det kan være fristende å si originalitet, men jeg tror egentlig ikke at det er hemmeligheten. «Character is plot, plot is character,» sa F. Scott Fitzgerald, og han var åpenbart inne på noe. Et plot fungerer optimalt når språk, karakterer og fortelling understøtter og forsterker hverandre. Min opplevelse er at krim- og underholdningsforfattere legger for mye vekt på plotet og for lite på karakterutvikling, mens det er ofte er omvendt med det vi, i mangel av et bedre ord, kan kalle kunstlitteratur. Det er vel og bra å la mye stå igjen til leseren, men av og til virker det mer som om forfatteren ikke gidder (eller evner) å lande historiene, heller enn bevisste valg. Det gjør meg litt sur.

– Rådsarbeidet blir sett på som mystisk av en del folk. Du har sittet en stund nå, og det er frivillig. Hva er det med arbeidet som gjør at du vil fortsette? 

–Det er unektelig et slags mysterium, for å sitte i rådet er både en arbeidskrevende og ganske utakknemlig oppgave. Allmenheten vil lett mene at medlemmene er en selvfornøyd, elitistisk gjeng, mens enkelte forfatterkolleger oppfatter oss som i beste fall inkompetente, i verste fall nepotistiske. På tross av dette kan jeg knapt huske at jeg har hatt en mer tilfredsstillende oppgave. Å ha så grundige, åpne og fordomsfrie diskusjoner med folk som både leser og tenker godt, og som i tillegg evner å lytte til andres argumenter, det er faktisk en glede. Vi er ganske forskjellige, vi som sitter i rådet, men jeg opplever at vi deler kjærligheten til litteraturen og troen på at den fremdeles er viktig og relevant.

– Hvilke egenskaper gjorde at du ble valgt til leder av Rådet?

– Det er ikke så lett for meg å si. Kristine Næss, som var leder da jeg kom inn, var en klok kvinne og en god leser, med stor kunnskap om litteraturfeltet. Jeg har nok ikke den samme litterære tyngden, og heller ikke den samme oversikten. Det gjør oss mer avhengig av at kollektivet fungerer, men det gjør det heldigvis! Til sammen besitter vi stor kompetanse. 

– Hvordan ser din arbeidsdag ut nå? 

–Det er ikke stort å fortelle. Jeg står opp, leser papir- og nettaviser, drikker kaffe, skriver til jeg har oppfylt dagens kvote. Mitt eneste trikk er å klapre i vei på tastaturet, selv om jeg føler meg tom for både idéer og inspirasjon. Det løsner som regel etter en stund.

– Hvor mye skriver du på en dag? 

– Som mange andre krimforfattere har jeg høy utgivelsestakt. Det betyr at jeg må ha fremdrift i skrivingen og derfor har jeg et mål om å skrive minst fem sider hver dag. Stort sett klarer jeg det, men hvor lang tid det tar varierer. På en god dag kan jeg skrive flere enn fem sider, men har oppdaget at det ofte går på bekostning av kvaliteten, derfor prøver jeg å stanse der. Unntaket er når jeg nærmer meg slutten av historien, da blir jeg så ivrig på å lande plotet at jeg ikke klarer å holde igjen, med det forutsigbare resultatet at jeg må skrive mye på nytt.

– Hva er det særegne ved din metode? 

– Jeg vet ikke hvor særegent det er, men for meg er det viktig å identifisere hva romanen egentlig handler om. Alle romaner, også innen krimsjangeren, har (eller bør i hvert fall ha) en underliggende tematikk, noe mer fundamentalt enn å avsløre hvem som var morderen. Av og til vet jeg det på forhånd, men ofte blir det ikke tydelig før romanen har satt seg hva som er navet i fortellingen. Når det først står klart for meg, handler mye om å prøve å belyse tematikken fra flere sider. 

– Du virker å være opptatt av et bredt spekter av tematikker. Det kan man se når man leser Bergensavisen på fredager. I snart fjorten år har du skrevet engasjert om … det meste. I det siste særlig mye om boligpolitikk og bompenger. Du skaper stor debatt, og det utelukkende gjennom skrivingen din. Ser vi en form for ny-poetokrati? 

– Det tror jeg ikke. Forfattere har vel aldri vært mindre aktive og viktige for det offentlige ordskiftet enn i dag. Jeg er ganske stolt av at jeg har klart å finne noe å skrive om hver eneste uke i snart fjorten år, men det er ikke jeg som setter dagsorden, ikke engang i Bergen. Beviset er at jeg får betenkelig lite hets på sosiale medier, men kanskje er det ikke så provoserende med godt voksne, hvite menn at nett-trollene får ordentlig tenning?  

– Noen av dine tekster har en annen byline enn denne hvite, voksne mannen Chris Tvedt. Romanene dine om Mikael Brenne har to forfattere på omslaget: din kone Elisabeth Gulbrandsen og deg. Hvordan gjør dere dette samarbeidet, teknisk sett? 

– Det stemmer at jeg jobber tett sammen med min kone. Hvordan og hvor tett kommer litt an på omstendighetene. De tre bøkene om etterforsker Edvard Matre er et fellesprosjekt som utgis under begges navn. Da skriver vi hver våre kapitler, sender de til hverandre på mail, før vi går løs på den andres tekst med full frihet til å endre, stryke og legge til. Det er en metode som garanterer at ekteskapet aldri blir kjedelig!  Mikael Brenne-bøkene er i større grad mitt prosjekt, men hun bidrar der også, både på tekst, plot og karakterutvikling. Mange lurer på om samarbeidet fører til mye krangling. Svaret er ja, men det gir oss også de beste stundene sammen.