Aktuelt

Språket som speil: Mangelen på representasjon i norsk samtidslitteratur

Mitt navn er Sadik Qaka, og jeg er grafisk ansvarlig og redaksjonsmedlem i VOKS tidsskrift. Jeg er masterstudent i samfunnsgeografi på Blindern, og leverer om…

uten_navnwerwerwer

Mitt navn er Sadik Qaka, og jeg er grafisk ansvarlig og redaksjonsmedlem i VOKS tidsskrift. Jeg er masterstudent i samfunnsgeografi på Blindern, og leverer om tre dager en masteroppgave om maskulinitet og fremmedkrigerfenomenet.

Det er for oss i VOKS en unik glede å kunne snakke om noe vi brenner så mye for, for en så spennende forsamling. Det er også en stor ære å sette i gang en rekke med så interessante foredrag om så viktige temaer. I dag skal jeg snakke om hva VOKS er, hvorfor vi har valgt å satse på et litteraturtidsskrift med minoritetsbakgrunn i et ensformig litterært landskap, og hvilke utfordringer vi har møtt.

Hvem er VOKS tidsskrift?
2016 var et skjebnesvangert år. Blant terrorangrep, Nord-Korea relatert atomvåpen-paranoia, og Trumps valgseier i USA, skjedde det noe annet hjemme i Norge. Minoriteter, og særlig minoritetsjenter, begynte å snakke ut om ting som til da ikke nåde dagsorden i det norske mediebildet. For oss som startet VOKS var dette enormt inspirerende: minoriteter som brøt stillheten om tematikker som gjaldt dem, og som brøt stillheten på deres egne premisser. Det var også da vi forstod det vi egentlig alltid har forstått: at om vi ønsker å ta plass i offentligheten, så må vi ta den plassen selv. James Baldwin sa det aller best: “The space in which I’ll fit will not exist until I make it.”

VOKS begynte derfor som et sårt prosjekt. Vi skapte ikke VOKS bare fordi vi hadde lyst; vi skapte VOKS fordi vi måtte, fordi vi trengte det. Det dekket et dypt behov, og det var et forsøk på å lege et sår som hadde blitt til over en lengre periode.  Såret av å ikke være lik, av å stå ut, av å ikke passe inn. Såret av å bla i et litterært tidsskrift, og bare se norske navn, navn som bor på Ullevål hageby og har bodd i Bygdøy i fem generasjoner.  Av å aldri se et navn som lignet ditt eget, eller å aldri se en virkelighet som lignet din egen. Flere av oss som skrev kom til VOKS med den såre følelsen, men med en glød til å skape en plass hvor «sånne som oss» ikke bare fikk plass, men var vanlig. Teuta Dibrani og Liridona Qaka, hovedgrunnleggerne og initiativtakerne, gjorde det alle unge mennesker i 20-årene med en god ide gjør: de kontaktet kule folk på Twitter. Etter et stiftelsesmøte, et styre, en redaksjon, og en logo, gikk vi inn i 2017 som et nyetablert litterært tidsskrift med minoritetsbakgrunn, et sted hvor minoriteter kan definere seg selv på sine egne premisser. Et sted hvor du ikke trenger å forklare historien din først, men hvor du bare kan fortelle den, for du vet at du er blant folk som forstår.  Som en minoritet, kan jeg ikke sette ord på friheten og gleden den følelsen skaper – følelsen av å ikke måtte forklare deg selv, i en politisk virkelighet hvor minoriteter brukes som politiske brikker om de i det hele tatt brukes.

Vi landet på navnet VOKS, et nerdete forsøk på et ordspill. Det spiller på det latinske ordet for stemme, vox, med x, men vi fant fort ut at det også er et høyre-ekstremt spansk parti. Det passet, mild sagt, veldig dårlig med vår visjon.  Stemme, derimot, var helt riktig. Vi fornorsket ordet, med -ks i stedet, og det ble til verbet å vokse. Vi har fra begynnelsen ønsket at VOKS skal være et minoritetstidsskrift med rom for å vokse, og som har plass til din stemme. Det skal være et sted hvor du kan teste ut stemmen din, bygge den, endre den, men også bare la den høres. Dette er noe vi er veldig klar over når vi tar imot bidrag, og hjelper bidragsyterne forbedre sine tekster. Det kan ofte bli mange runder med redigering, men vi blir alle fornøyde med sluttresultatet til slutt.

Som et minoritetstidsskrift, forsøker vi også å dekke temaer vi vet kan problematiseres. Vårt første nummer, SØSTERSKAP, var et forsøk på å belyse ordets manglende eksistens kontra ordet brorskap. Når det ikke fantes, kunne vi skape det. Vi ville være med å på å danne relasjoner frie for patriarkalske og rasistiske ideer, på våre premisser. I vårt andre nummer, ADGANG, dekket vi temaer som tilhørighet og plass, med blant annet en reportasje fra et asylmottak. I vårt tredje nummer, MAT, ønsket vi å utforske hvordan mat skaper identitet, men også hvordan mats skjulte politiske konsekvenser.  Vårt fjerde nummer, SPRÅK, utforsket språk som identitetsmarkør, men også som virkelighetsskapende. Vårt nummer, HIPHOP, var en hyllest en sjanger som ofte bagatelliseres. Vårt nyeste nummer, KROPPEN, utforsker hvordan kroppen er et medium for opplevelse, og setter premissene for livet du lever.

Hvorfor litteratur?
Nå snakker jeg nok til et publikum som allerede vet det, men språk og litteratur er enormt mektige verktøy, emosjonelt men også sosialt. Språk er hvordan vi skaper vår virkelighet. Det å sette ord på ting, situasjoner og personer konstruerer disse tingene for et gitt publikum – språk er den eneste måten vi kan gi ting mening, et medium som gjør ting virkelige.

I 1972 tok NASA et av de første og tydeligste bildene av jordkloden, The Blue Marble. Bildet er ett av de mest sirkulerte bildene i historien. Det er det fantastiske med noe så simpelt som å få din eksistens bekreftet, at du finnes. Litteratur har litt av samme effekt – det kan gjøre ting ekte. Det kan vise oss at bak historiske begivenheter, fantes det ekte mennesker som levde ekte liv. Vi kan lese om rasisme i USA i historiebøker, men det er noe helt særegent å lese Toni Morrison. Det er først da vi kan virkelig møte de ekte menneskene som opplevde rasisme på kroppen, selv hvis Morrison skrev fiksjon.

 Det norske litterære landskapet speiler ikke Norge i dag. Det er mulig at det aldri har gjort det, men det er et problem. Vi behøver litteratur som kan bevitne mangfoldet som finnes i Norge i dag. Vi valgte å satse på litteratur nettopp av denne grunn. På grunn litteraturens evne til å gjøre menneskelig, til å skape, til å gjenskape, å definere og redefinere. Gjennom litteratur blir menneskene bak sosiale problemer ekte, og det var en stor del av grunnen til at vi satset på litteratur. Vi er ekte, og vi finnes.

Utfordringer
Det som har gjort det litt utfordrende å skape VOKS har vært at vi som et samfunn har en tendens til å se på litteratur og skriving noe som hører hvit middelklasse til. Litteratur, til tross for sin enorme makt til å definere og redefinere virkeligheter, ses på til stor grad som en luksus – noe vi tar oss tid til hvis alt annet er på plass. Selv om det kanskje er vanskelig å se ved første øyenkast, ligger det en antagelse på plass: nemlig, at ingen andre fortellinger er verdt å skrive om eller å lese, enn fortellinger om det hvite middelklasseliv. Derfor tror jeg mange minoriteter unngår en karriere innenfor litteratur. På en side er det en fremtid som er ganske usikker, men på en annen får en også høre at sine historier ikke er «universelle» nok.  Da vi først startet tidsskriftet var det vanskelig å rekruttere forfattere med minoritetsbakgrunn, men dette har blitt mye lettere med årene.

Et annet problem har vært finansiering. Vi har søkt støtte for hvert nummer separat, noe som er frustrerende og tidskrevende. Vi hadde nok mye heller brukt den tiden på å lage gode tidsskrift.

Videre, lagde vi VOKS fordi vi følte vi måtte, heller fordi vi hadde mye erfaring fra tidsskrift-bransjen. Faktisk, var de aller fleste av oss helt ferske. Jeg som grafisk ansvarlig hadde aldri åpnet InDesign før, og lærte meg det bare noen uker før vi startet arbeidet med vårt første nummer. Derfor har en utfordring vært erfaring og kunnskap, men dette er noe vi stadig blir bedre i.

En annen utfordring vi har møtt på er noe vi kan kalle «det etnisk norske blikket». Når du skriver som en minoritet er det vanskelig å balansere mellom å skrive din egen historie, samtidig som du må huske på at de aller fleste leserne dine kommer til å være «etnisk norske». Toni Morrison snakket om at hun som en afro-amerikansk forfatter hadde en liten hvit mann på skulderen som kritiserte alt hun gjorde og sa at det ikke var universelt nok. Vi har slitt litt med det samme, både som forfattere og tidsskrift. Det å skrive sin egen historie, på egne premisser og for sin eget publikum er vanskelig, men det er også enormt viktig. Det er også noe som blir lettere for hvert nummer.

Jeg vil også trekke frem at som minoritetsforfatter, men også som et tidsskrift som utgir minoritetsforfattere, ser vi at det ofte kan kreves mer av oss. Det holder ikke å kun skrive godt. På grunn av årsaker som en selv ikke har kontroll over, må en samtidig også være sosiolog, antropolog, og økonom. En må være i stand til å forstå sin egen kontekst, historie og bakgrunn, men også være i stand til å formidle den videre. For å gjøre akkurat det, holder det ikke å være teknisk flink til å skrive.

Helt til slutt vil jeg bare si at det å rekruttere minoritetsforfattere er ingen tryllekunst. Det kreves ingen magiske ingredienser eller overmenneskelige evner – det krever bare å ta på alvor det ansvaret vi alle har for å sørge for at alle av oss er synlige. Hvis vi ønsker et mer mangfoldig litterært Norge, må vi ta imot forfattere som er annerledes. Så enkelt og vanskelig kan det være.

Tusen takk for oppmerksomheten.