Aktuelt

Poesifestival i Minsk

Fredag morgen den 16. februar dro jeg av sted til Minsk for å delta på poesifestivalen der. På kvelden samme dag sto jeg på scenen…

2

Fredag morgen den 16. februar dro jeg av sted til Minsk for å delta på poesifestivalen der. På kvelden samme dag sto jeg på scenen og leste opp for en fullsatt sal av poesiinteresserte mennesker i alle aldre.

    I utgangspunktet var jeg ambivalent til å dra til Belarus (Hviterussland), på grunn av den politiske situasjonen, med svært mange begrensninger på forfattere og dikteres frihet til å ytre seg og delta i samfunnsdebatten. Men så kom jeg til å tenke på Tomas Tranströmers dikt, «Till vänner bakom en gräns»: 

Till vänner bakom en gräns

I

Jag skrev så kargt till er. Men det jag inte fick skriva
svällde och svällde som ett gammaldags luftskepp
och gled bort till sist genom natthimlen.

II

Nu är brevet hos censorn. Han tänder sin lampa.
I skenet flyger mina ord upp som apor på ett galler
ruskar till, blir still, och visar tänderna!

III

Läs mellan raderna. Vi ska träffas om 200 år
då mikrofonerna i hotellets väggar är glömda
och äntligen får sova, bli ortoceratiter.

 

(Fra «Stigar», 1973)

 

Det var etter en reise til Baltikum at Tranströmer skrev dette diktet og tilegnet det til sine forfattervenner på den andre siden av Østersjøen. Han var opptatt av å stå opp for dem som ble bragt til taushet av de kommunistiske makthaverne i Øst-Europa. Diktet dukket opp i minnet når jeg begynte å forestille meg hvordan det må være å skrive og tenke i et tilnærmet lukket kulturelt og politisk klima, der alt av kritikk og opposisjon blir forsøkt lagt lokk på. Det kan kjennes tyngende og vanskelig å dra til et slikt land alene, men Tranströmers ord fikk meg til å innse viktigheten av å nettopp besøke dem som i så liten grad har mulighet til å holde en åpen og kritisk dialog. En kan bare tenke seg hvor viktig ordet blir under slike omstendigheter.

3_1.jpg

Her leser den belorussiske poeten Valzhyna Mort. Hun lever og virker i USA, men var kommet til festivalen.

 

   Poesifestivalen i Minsk arrangeres av Den uavhengige forfatterforeningen i Belarus, som er alternativ og regimekritisk. Mange av bøkene som blir utgitt av medlemmene blir forsøkt neglisjert og ikke anmeldt eller omtalt i de statstro avisene. Situasjonen er med andre ord ikke alltid enkel. Men forfatterne og publikums gjestfrihet og varme gjorde inntrykk på meg, og det fantes en følelse av at besøk utenfra for dem var uendelig verdifullt. Selv om jeg dro alene, kjentes det fra første stund som om jeg var omgitt av nye venner.

    Under de to poesikveldene leste jeg mine egne dikt på norsk. I forkant av turen hadde den belorussiske (hviterussiske) poeten, Dmitri Plax, nå bosatt i Stockholm, oversatt tolv dikt fra de ulike samlingene mine. Det var Lyavon Barshcheuski, professor i språk, litteratur og kunst ved Universitetet i Minsk og opposisjonell politiker, som leste diktene på belorussisk begge kveldene. Han snakker og skriver nærmere 15 språk, og har også oversatt norske forfattere, bl.a. Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder, nylig hadde han gitt ut en nyrevidert utgave av sistnevntes dikt.

1_0.jpg

Den ukrainske poeten Serhiy Zhadan på et utested i Minsk.

    Av andre som deltok på festivalen kan nevnes den ukrainske poeten og romanforfatteren Serhiy Zhadan (f. 1974) og den belorussiske Valzhyna Mort (f. 1981), som har levd og virket i USA siden 2006. Under de to dagene poesifestivalen varte fikk jeg virkelig erfare hva poesien betyr for det mennesket som ikke får tenke eller ytre seg fritt. Selv om jeg verken forstår russisk eller belorussisk merket jeg hvordan poesien som ble lest engasjerte og skapte reaksjoner blant publikum. I Minsk fikk jeg også oppleve å få venner på den andre siden av en usynlig, men likevel svært merkbar grense, den Tomas Tranströmer beskriver så billedlig talende i sitt dikt.

4.jpg

Serhiy Zhadan regnes som en stjerne i poesien. Han skriver også prosa, og to av hans romaner er oversatt til svensk. Han er ganske kjent i Sverige, iallfall i de litterære innerkretser.

Ann Wikström om festivalen:

 

Poesifestivalen i Minsk anordnas sedan några år i februari varje år av Belarusiska författarförbundet i samarbete med Belarusiska Pen. Festivalen är uppkallad efter den belarusiske poeten Mihas Stralcou. Festivalen är ett ganska litet arrangemang, och de flesta poeter som deltar är från Belarus. Men varje år bjuder man även in några utländska poeter. Under festivalen arrangeras främst poesiuppläsningar, men även utdelning av ett litterära pris, poetry slam och öppna diskussioner och bokpresentationer. 

Syftet med festivalen är att ge poeter en möjlighet att möte sin publik (särskilt poeter som på grund av den politiska situationen i Belarus har svårt att kunna framträda och publicera sig), och att ge publiken möjlighet att ta del av samtida belarusisk och utländsk poesi. Det finns inga som helst vinstintressen bakom festivalen.