Aktuelt

PINSETTSOMMER

Sommerskriving kan sammenlignes med det å bruke hevert: Man setter dunken med vinen som skal stikkes om på et bord, og en godt rengjort tom…

catalonia_kart

Sommerskriving kan sammenlignes med det å bruke hevert: Man setter dunken med vinen som skal stikkes om på et bord, og en godt rengjort tom dunke på gulvet. Så stikker man den ene enden av heverten ned i den fulle dunken, tar et realt sugedrag i røret i den andre enden, og stikker det raskt ned i den tomme dunken. Slik renner og renner vinen fra den fulle dunken over i den tomme, helt til det bare er grums og glye igjen i dunken på bordet.

Slik innledes Øyvind Hånes’ sommerinnlegg. Min sommerskriving foregår på akkurat samme måten. Jeg finner en dunke full av informasjon, stiller meg opp under den, og suger det jeg er god for, helt til ordene begynner å renne. Min absolutte favorittdunke er en sommerlukket grendaskule et eller annet sted på Vestlandet. Denne landsdelen bugner av slike ukjente biotoper for ordgyteri, og etter atskillige år i undervisningsbransjen kjenner jeg flere velvillige rektorer som gjerne låser meg inn i et sånt bygg for en kortere periode. Det er noe med riktigheten av å være på feil sted. En skole i juli skal ikke inneholde mennesker. Elevene forsvinner i midten av juni, rektor og de få lærerne holder på i en ukes tid etter det, samtidig som renholdspersonalet boner gulvene, og så er liksom livet over. Vinduene lukkes, utgangsdøren låses, og rektor går hjem til en seks uker lang midtsommernattsdrøm. Tilbake står en skinnende rein og absolutt folketom bygning som inkarnerer selve innholdsløshetens stormsentrum på jord.

 

Idet juni glir over i juli, blir det min tur. Jeg ankommer den lille bygda en gang utpå kvelden, kjører til rektors bolig, og får utlevert nøkkelen. Kanskje triller jeg en tur ned til fjorden, parkerer bilen og rusler litt i fjæra, til skumringen for alvor begynner å sette seg. Når det er mørkt nok, kjører jeg langsomt gjennom den folketomme bygda og opp til grendaskulen, mens jeg uvegerlig tenker på Ragnar Hovland. Etter avtale med rektor får jeg parkere bilen på en gammel låve ikke langt fra skolen, slik at ingen vil begynne å stille spørsmålstegn ved tilstedeværelsen av en fremmed bil utenfor skolebygget. Men først kjører jeg bort til inngangsdøren og losser sakene mine. Laptop, en bag med klær og hygieniske partikler, samt poser med mat og drikke for et ukelangt opphold. Jeg setter sakene innenfor døren, og kjører bilen til den gamle låven. Så spaserer jeg tilbake til skolen, låser meg inn, og kjenner i løpet av få minutter hvordan tomheten koker og fyller meg til randen med ekstatiske forventninger til det som skal komme.

Jeg installerer meg i et klasserom, legger ut liggeunderlag og sovepose, tar et glass Eitelsbacher Karthäuserhofberg Riesling Kabinett, leser en times tid, slumrer inn, men våkner igjen av en eller annen lyd. Et dyreskrik? Jeg går til vinduene, og ser ut på landskapet som ligger begivenhetsløst i det gråmyke sommermørket, strør en skvett, og kryper igjen ned i soveposen. Drømmer avløser våkne tanker, og kroppen svever en halvmeter over eller under det nybonede linoleumsgulvet.

Men det kommer igjen. Det er faktisk noen lyder her inne i bygningen som jeg ikke klarer å plassere. Jeg går ut i korridoren, og forsøker å orientere meg. Det er tre andre dører der. En av dem går inn til et låst kott, antakelig bare renholdsutstyr. Den andre fører til lærerværelset, og den tredje til det andre klasserommet. Er det noen her? En innestengt katt? Et gjenglemt barn? Rotter, mus, mink eller bever? Jeg går inn på lærerværelset. Ingenting, bare ting. Bord, hyller, papir, penner og permer. Det andre klasserommet? Døren er åpen, og jeg går inn. Ingen å se. Men lyden? Den er da vitterlig mer markant her inne? Det er noe eller noen som banker. En svak bankelyd, nokså dump, som om noen slo med tynne spisepinner eller taktstokker av tre mot bunnen av en pappeske. Ovenfra, som om den kommer ovenfra. Eller fra området borte ved tavla. Der er det. Bankingen kommer fra tavla, området over tavla, hvor det henger flere kartruller, som det jo alltid gjør i klasserom. Først Norge, så Norden, deretter Europa og til slutt hele verden. En rekkefølge som forbausende presist reflekterer de toneangivende medienes prioritering av nyhetsstoff i en nasjon der Utlandet begynner på avisside 28, med mindre det har skjedd en katastrofe hvor en norsk turist har mistet bagasjen sin.

Jeg går helt inntil kartrullene og lytter. Der inne er det. Bankingen kommer faktisk fra kartrullene. Jeg berører den ytterste, som ganske riktig er Norge. Er det et insekt som er fanget der inne? Ei flaggermus? Jeg ruller norgeskartet ned mot gulvet, men ingen insekter eller andre piloter kommer til syne. Bankingen er fortsatt hørbar, og nesten rytmisk nå. Jeg ruller ned Norden, men heller ikke her finner jeg noe som lever. Samme resultat med Europa og verdenskartet helt bakerst. Pussig. Men idet jeg skal rulle opp Europa igjen, blir jeg plutselig klar over noen ørsmå bevegelser i overflaten. Der er det noe. Det foregår et eller annet der inne i papiret, nede i Ukraina, ute på Krim, ved Svartehavets nordkyst. Jeg går helt inntil, og ser at papiret buler litt ut akkurat ved byen Sevastopol. Det ormer og bukter seg der inne, og bankingen blir stadig mer intens. Når jeg berører stedet med fingrene, kjenner jeg det helt tydelig: Her er det noe på gang. Dette må sjekkes nærmere. Jeg oppdager en pinsett på den smale kritthylla under tavla, og den kan faktisk være et egnet verktøy. Jeg forsøker å nappe litt i papiret med den, lager en liten rift, og resultatet er forbløffende: Det dukker opp et par øyne der inne, og jeg kan også skimte flere andre øyne bak det fremre paret. Her er det folk, det er helt klart. Jeg lager åpningen enda litt større med pinsetten, og snart er det en gruppe på fem-seks par øyne som ser på meg med ivrige blikk. De forsøker å fortelle meg noe ved hjelp av lyder jeg til å begynne med ikke forstår, men etter hvert klarer jeg å stille inn hørselen min på en frekvens som gjør at jeg kan fange opp meningen i budskapet deres.

Her må det handles. Jeg småløper inn i det andre klasserommet, og henter den bærbare maskinen. Rigger til en arbeidsplass på en av pultene, hiver på meg klærne, og begynner å skrive ned alt som fortelles fra den andre siden av kartveggen. Slik holder jeg på hele natten, og når morgenen kommer, har jeg skrevet nesten åtte sider. Jeg sover hele dagen på gulvet i det andre klasserommet, og når neste kveld kommer, fortsetter jeg på samme måte. Jeg finner stadig nye steder på kartene hvor det banker og buler, og kan hele tiden skrape fram nye vesener ved hjelp av pinsetten. Fortellertrangen er enorm, historiene renner ned fra veggen, og hver natt skriver jeg åtte-ti-tolv sider ved hjelp av det jeg hører fra disse små skapningene som lever sine liv på helt andre steder enn meg. Jeg åpner kanaler ned til søvnige byer på Balkan, appelsinlunder ved Middelhavet, fine småsteder i Slovakia og den ungarske senkning, ukjente platåer i de store barskogene på Alpenes sørside med hovedvekt på Piemonte og Slovenia, fordums badebyer langs Østersjøen, latviske trevillaer, en gammel radiosender i Beromünster, de gigantiske tømmerkanalene mellom Ladoga og Onega, klassiske elvebåter ved Donaus delta, et land ved navn Syldavia som jeg ellers bare kjenner fra Tintins eventyr, og ikke minst en liten moské på grensen mellom Tyrkia og Armenia, i utkanten av en by der folk bærer rød fez og sykler med geiter i bånd, løshunder jakter på skorper og matrester, gateselgerne tilbyr alt fra undulater til sabler, småunger løper omkring uten hjelmer og skolefritidsordning, og teppeselgere med turban røyker vannpiper og sipper i seg enorme mengder te mens spurvene leiter etter sesamfrø ved føttene deres.

Utvalget er endeløst. Det er bare å pirke litt i overflatene med en pinsett, så strømmer informasjonen ut som kom den fossende gjennom en hevert, og bare søvnbehovet setter grenser for hvor mye tekst som kan artikuleres under et slikt hemmelig opphold i en sommerstengt grendaskule på et navnløst sted på Vestlandet, som av hensyn til diskresjon, regelverk og personvern selvsagt aldri vil bli offentliggjort.

 

Øivind Hånes