Møt medlemmer

Om format og frihetsfølelse

Bjørn Olaf Johannessen hadde jobbet som sivilingeniør i ti år da han kom over Norsk Dramatikkfestivals manuskonkurranse. Han ville se om han fikk det til. – Det gikk bra, sier Johannessen, som nå har manuspriser fra blant andre Sundance-festivalen og Gullruten, to utgitte skjønnlittære bøker og et medlemskap i Den norske Forfatterforening.

Bjørn Olaf Johannessen. Foto: Jacob Johannessen Maske

Bjørn Olaf Johannessen (f. 1965) debuterte som forfatter på Tiden med romanen Reservisten i 2017. Romanen er den fiksjonaliserte dagboken til Vilhelm Swedenborg, mannen som var ”innbytter” på Ingeniør Andrées ballongferd mot nordpolen i 1897. Da debuten kom ut, var Johannessen allerede en etablert filmforfatter med manus for størrelser som Wim Wenders, Patrice Toye, Marius Holst og Eirik Skjoldbjærg. Sammen med Erlend Loe og Per Schreiner skrev han serien Kampen for tilværelsen, som ga dem Gullruten for beste manus. Før dette hadde Johannessen dessuten en karriere bak seg som sivilingeniør i marin teknikk, med SINTEF og Det Norske Veritas som arbeidsgivere. Så skrev han to kritikerroste romaner, og ble også nylig innvotert som medlem i Den norske Forfatterforening.

Den andre romanen, Avskjedstaler gjennom tidene, kom i 2020. Så hva nå? 

For tiden leter jeg litt etter neste roman-prosjekt, og tror jeg snart har bestemt meg for hva det blir. Samtidig arbeider jeg med en ny serie sammen med Per (Schreiner) og Erlend (Loe), som antagelig går i opptak ganske snart. Og jeg jobber med en internasjonal drama-serie der tema er musikk.  

Bredden i kunstnerskapet ditt utvides, igjen! Men hvordan begynte dette, i det hele tatt? Hva skjedde i ditt liv som gjorde at du begynte å skrive skjønnlitteratur? 

Jeg hadde jobbet som sivilingeniør i 10 år da jeg kom over en manus-konkurranse i forbindelse med Norsk Dramatikkfestival. Jeg ville se om jeg fikk det til, og det gikk bra. Etter det har jeg prøvd meg innen flere skrive-disipliner: spillefilm, serier, teater. Ønsket om  skrive en bok har vel ligget der en stund, men så har disse filmprosjektene kommet og forstyrret. Det er veldig mye ”samarbeid” i filmbransjen, det kan være en belastning med alle meningene man må forholde seg til, og jeg har kjent på behovet for å bestemme alt selv. Så da jeg kom over en perifer figur i beretningen om Andrées ballongferd mot nordpolen fikk jeg lyst til å skrive hans fortelling, som en roman. Og sånn ble det.

Jeg har et overskudd av ideer og lyster og det gir en slags frihetsfølelse å kunne velge det formatet som passer ideen best.

Hva gjorde at du holdt ut alle rundene fram til ferdig og utgitt debutbok? 

Det er ingen sak når man har jobbet som manusforfatter. Der er det en kakofoni av innspill hele tiden, og en rekke av omskrivinger, ofte bare for å tilfredsstille andre. Å skrive roman er en fest i sammenligning.

Ja, du er jo en særdeles etablert manusforfatter, eller dramatiker som du jo er, blant annet kjent for å skrive Kampen om tilværelsen samen med to andre medlemmer i DnF – Erlend Loe og Per Schreiner. Hva opplever du som den store forskjellen mellom å skrive for skjerm og å skrive bok?

Det er nok dette, som jeg allerede har vært innom, at man bestemmer selv og ikke trenger å navigere etter annet enn sin egen smak. Den eneste man må høre litt på er redaktøren, og med en så god redaktør som Mattis Øybø er det bare en glede.  Det er  luksus å ha en sånn leser. Det er så klart mange andre forskjeller også. Begge mine bøker har vært første-persons-fortellinger, der jeg har vært i jeg-personens strengt subjektive virkelighet. De tingene er vanskelig på film. Man kan virkelig koke suppe på en spiker i en roman, og bestemme selv hvor viktig ting skal være.

Er det noen synergieffekter i det å veksle mellom bok og dramatikk?

Vet ikke helt. Kanskje finnes det ikke noen sånn (positiv) effekt, og kanskje er det snarere to stemmer som forstyrrer hverandre litt. Jeg ser ikke bort fra at det er en dårlig ide å kombinere. Men jeg har alltid et overskudd av ideer og lyster og det gir en slags frihetsfølelse å kunne velge det formatet som passer ideen best. Å la ideen bestemme, på en måte. For meg handler det også litt om å beholde forstanden, filmbransjen er et slitsomt sted å være, det kan bli litt for mye samarbeid for meg. Men på sitt beste er det stimulerende å skape noe sammen også. Arbeidet med Per og Erlend er noe av det mest givende jeg har vært med på, og det morsomste. Men langtidsplanen er å skrive litt mer bok og litt mindre film. Vi får se hvordan det går. 

Kanskje finnes det ikke noen sånn (positiv) effekt, og kanskje er det snarere to stemmer som forstyrrer hverandre litt.