Aktuelt

Kristin Friis: Om å skrive

Kristin Friis er utdannet sykepleier og har blant annet jobbet som sosialkonsulent på et selvhjelpsenter som tilbyr veiledning til menn og kvinner som ble seksuelt…

kristin_friis

Kristin Friis er utdannet sykepleier og har blant annet jobbet som sosialkonsulent på et selvhjelpsenter som tilbyr veiledning til menn og kvinner som ble seksuelt misbrukt som barn.

De to bøkene hun har skrevet, Familiesykdommen og Fjøset, karakteriserer hun selv som «veldig forskjellige».

– Kanskje det er en lengsel etter å bli skapt på ny, at alt flytter på seg, blir nytt og opplyst, sier hun spørrende.

  • Les mer om Familiesykdommen (2017) her: http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Familiesykdommen
  • Les mer om Fjøset (2012) her: http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Romaner-noveller/Fjoeset

DnF: – Hva liker du selv å lese?

– I perioder vender jeg tilbake til litteratur som har satt dype spor i meg. For å nevne to. Amalie Skram. Franz Kafka. Etter hvert har jeg lest så mye ny litteratur at det er vanskelig å trekke frem noen forfattere uten å nevne andre. Det er forfattere som jeg aldri får nok av, som Marquerite Duras. Og forfattere som jeg har gjenoppdaget, som Per Olov Engquist (Styrtet engel). Og Cora Sandel (Kranes konditori). I sommer leste jeg Gjesten av Simone de Beauvior og Kvalmen av Jean-Paul Sartre. Jeg har lenge vært opptatt av spørsmål rundt fri vilje og ansvar. Og forholdet mellom fri vilje og arv og miljø.

DnF: – Hva er ditt inntrykk av DnF? Hvorfor valgte du å søke?

– Mitt inntrykk er at Den norske Forfatterforening er en kraftfull organisasjon som aldri kan tillate seg å hvile på laurbær, det innebærer et kontinuerlig arbeid for å fremme og bevare rettigheter. Man har ikke før vunnet en seier, før man må kjempe for å ikke bli fratatt den. Jeg har sett frem til den dagen jeg kunne stå med andreboka i hånden og søke om medlemskap. Jeg har forestilt meg Den norske Forfatterforeningen som et fellesskap av forfattere med forskjellig bakgrunn og syn på litteratur, at det blir mange diskusjoner og at det er høyt under taket.

… redigeringen, den har sin sjarm. Den siste pirkingen er jeg minst begeistret for

Om sin egen skriveprosess forteller Kristin Friis at hun best liker å slippe ordene raskt ut på papiret:  

– Og så kommer redigeringen, den har sin sjarm. Den siste pirkingen er jeg minst begeistret for, men da nærmer det seg, og den har noe pirrende over seg av den grunn, at det har trådd frem i forgrunnen det som før kunne skimtes i bakgrunnen; omrisset av en figur, sier hun.

– Hvis jeg er i en flyt, kan jeg skrive nesten hvor som helst. Jeg kan stoppe på vei inn i en butikk for å skrive ned en setning på baksiden av en gammel kvittering, jeg kan skrive på bussen, jeg kunne sikkert også ha sittet i en sofa på Ikea i den mest travle åpningstiden, skrevet og kost meg. Men jeg foretrekker stillhet. Ofte kan setninger og ideer dukke opp når jeg er ute og spaserer, og det kommer gjerne når jeg har lagt meg for seint, er stuptrøtt og har slukket lyset.

Hun forteller at hun da hun ammet sitt første barn, skrev hun dikt eller noe diktaktig.

– Jeg satt jo der likevel, sier hun. – Satt og satt og så ut i luften, eller på det jeg hadde foran meg i rommet, gjerne et bord med en gjenstand. Da var det en dag jeg så en tulipanknopp på bordet foran meg folde ut bladene, i bevegelsen, i det øyeblikket.

Jeg kan ha skikkelig skrivekløe over hele kroppen

– Jeg har en haug av skrivebøker fulle av begynnelser, antydninger, og de mer klassiske dagboknotatene, ord som er sluppet mer eller mindre fritt ut, forteller hun.

– Jeg kan ha skikkelig skrivekløe over hele kroppen, en uro som lindres ved å skrive eller bruke hendene, sitte og rable med en blyant på papir. Da jeg var ung voksen gikk jeg nok en del rundt og ventet på inspirasjon, inntullet i livet mitt. Etter hvert erfarte jeg at inspirasjonen kan komme etter å ha sittet en stund og skrevet, at skriving er som alt annet, også et arbeid, at man ikke må sitte i lotusstilling å vente på store øyeblikk. Og også at hvile og avkopling er en nødvendig del av skriveprosessen, sier Kristin.

DnF: – Har du ellers synspunkter du vil dele?

– Jeg vil ikke ha en programerklæring som forfatter. At virkelighet er dette, fiksjon dette, roman dette. Jeg vil ikke la meg fange, bli satt i bås. Litteraturen må være fri, ha et stort rom å leve i. Jeg var på litterær damesalong i november i anledning debatten om seksuell trakassering. Seksuell trakassering angår alle. Damer kan også trakassere menn og trakassere hverandre. Alle vil bli behandlet med respekt. Man skal kunne hygge seg, men uten å misbruke andre. På litterær damesalong, ble det nevnt at det var foreslått oppnevnt et verneombud. Det er et godt forslag, jeg håper det blir fulgt opp, sier Kristin Friis.