Aktuelt

Kjersti tar utfordringen

Kjersti Halvorsen er født i 1993, oppvokst i Lier, og har siden 2012 studert psykologi. Hun tok førsteåret i Bergen og senere profesjonsstudiet i Oslo…

sek-person-scid-44932

Kjersti Halvorsen er født i 1993, oppvokst i Lier, og har siden 2012 studert psykologi. Hun tok førsteåret i Bergen og senere profesjonsstudiet i Oslo hvor hun nå går siste året. Den observante leser (med kunnskap om lengden på profesjonsstudiet i psykologi) ser at det mangler ett år. Og helt riktig: I 2017-2018 tok Halvorsen en pause for å ta Forfatterstudiet i Bø. Der begynte hun på manuset som ble debutromanen Ida tar ansvar.

– Psykologistudiene siver på et vis inn i debutromanen og hovedkarakteren Ida, sier Halvorsen:

– Ida går årsstudium i psykologi, og prøver å bruke psykologisk teori for å forstå seg selv og andre, uten at det alltid er helt vellykka eller sunt.
– Hva slags psykologisk teori bruker hun? Og hvorfor er det ikke sunt?

– Ida blir oppslukt i studiene, og lærer mye om forskning på mennesker på gruppenivå. Denne kunnskapen bruker hun litt for ofte til å forstå for eksempel Aksel og hans utenforskap og skadepotensiale. Hun glemmer at man ikke nødvendigvis kan generalisere fra gruppenivå til enkeltpersoner, og omvendt. Det er som om jo mer hun (tror hun) vet om mennesker, jo mer urolig blir hun. Et sted er hun inne på dette med bekreftelses-bias, at folk har en tendens til å vektlegge opplysninger som bekrefter det de allerede tror, i Aksel og incelguttas tilfelle at livet er ensomt og håpløst. Men Ida leter også etter bekreftende informasjon! Hun ser tvetydige og urovekkende tegn i Aksels adferd og fremtoning, og får vann på angst-mølla. Det fører til at hun gjør en del destruktive ting som påvirker ikke bare henne selv, men også de rundt henne. Ida får etter hvert mange helt berettigede grunner til å være urolig for Aksel. Hun har gått litt i terapi og lært teknikker for å påvirke de engstelige tankene, for igjen å påvirke følelsene. Disse teknikkene fungerer i noen grad, men hun bruker dem også på en måte som gjør at hun unngår å lytte til fryktsignaler hun kanskje burde vært mer oppmerksom på.

– Hva var det første du skrev som du skjønte at hadde verdi som skjønnlitteratur? 
– Det kommer an på hva som menes med verdi, jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig vil si eller hvordan man kan vite at noe har verdi som skjønnlitteratur, det er i alle fall vanskelig med egne tekster. En gang som barn skrev jeg en tekst som kom på trykk et sted, og jeg fikk dessuten litt lønn for den. Da føltes det veldig konkret, at teksten min var verdt en sum. Jeg skrev og diktet og fortalte ting hele tiden. Godt hjulpet av overbærende foreldre og lærere vokste jeg opp med en følelse av at alt jeg skrev var verdifullt og bra, jeg tror ikke jeg vurderte muligheten for noe annet. Den følelsen gikk etter hvert ettertrykkelig over, noe som på en måte var bra, men jeg leter fortsatt etter den når jeg skriver. I voksen alder tror jeg det må ha vært da jeg leste tekster for de andre i Bø, og de lo der jeg hadde lurt på om teksten kanskje faktisk var litt morsom.

 En gang som barn skrev jeg en tekst som kom på trykk et sted, og jeg fikk dessuten litt lønn for den. Da føltes det veldig konkret, at teksten min var verdt en sum.

– Hva ga deg ideen om at du kunne fullføre en hel bok?
– Ideen om å kunne fullføre en hel bok kom gradvis. I Bø fikk vi i oppgave å begynne på et romanutkast, og da fikk jeg litt press på meg til å begynne å skrive noe som kunne bli mer omfattende enn korte fortellinger og noveller som var det jeg hadde jobba mest med fram til da. Jeg begynte å samle biter av tekster jeg allerede hadde og lage en linje i dem, og etter hvert begynte liksom alle tannhjulene i hjernen å jobbe i samme retning og lete etter ting i verden som romanen kunne ta opp i seg, og jeg tenkte: oi, tenk om jeg kan skrive en roman, det hadde vært noe. Og så rullet teksten seg ut, utvidet seg masse før den trakk seg sammen og sa: nå er jeg en bok. 

– Nå er du en av de nominerte til Tarjei Vesaas Debutantpris. Hva betyr prisen i dag, tror du? 
– Debutantprisen bidrar til å trekke fram nye forfatterskap i en litterær offentlighet hvor det er mange om plassen. Den peker kanskje også ut noen strømninger i hva unge forfattere holder på med, både litterært og tematisk. Når jeg ser på hvem som har blitt tildelt eller nominert til prisen tidligere, er det så mange forfatterskap jeg verdsetter veldig høyt. Det føles ganske utrolig å i denne sammenhengen være nevnt i samme kategori som dem.

– Rådets relativt nye praksis med å nominere tre-fire forfattere bidrar til dette som du nevner over. Det gjør også flere enn én til «vinner» hvert år. Nå får fire forfattere oppmerksomhet fram mot årsmøtet. Det høres ut som at nominasjonen betyr noe for deg personlig. Gjør det noe med måten du skriver nå, for eksempel? 
– Nominasjonen betyr enormt mye! Det er egentlig litt uvirkelig. Det føles skikkelig bra å vite at boka mi ble lest, satt pris på og oppfattet som relevant. Jeg håper og tror at nominasjonen gjør at boka når ut til flere lesere som ikke ellers ville kjent til den. Dessuten, og kanskje viktigere, er nominasjonen en sterk oppfordring til å fortsette å skrive, på ordentlig. Og det skal jeg gjøre snart. Nå mens jeg går siste året på studiet er det lite tid til skriving, men jeg smugskriver litt og håper at det snart skal danne seg en overbygning som kan gi struktur til ideene som dukker opp. 

Den peker kanskje også ut noen strømninger i hva unge forfattere holder på med, både litterært og tematisk.