Aktuelt

Æresrett-utvalget: Behovet for oppgjør sterkere enn å ivareta forfatternes rettssikkerhet

De som ønsker utvalgets rapport i papirformat kan henvende seg til sekretariatet.  Kronikken i Aftenposten er signert utvalgets medlemmer: Geir Woxholth (jurist og professor, Universitetet i…

aeresrett_kronikk
  • De som ønsker utvalgets rapport i papirformat kan henvende seg til sekretariatet. 

Kronikken i Aftenposten er signert utvalgets medlemmer: Geir Woxholth (jurist og professor, Universitetet i Oslo), Guri Hjeltnes (direktør HL-senteret),  Anine Kierulf (jurist, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo), Jørn Øyrehagen Sunde (jurist og professor, Universitetet i Bergen).

– Jeg håper mange vil lese rapporten, sier DnF-leder Heidi Marie Kriznik. – Jeg opplever at den bidrar med flere viktige perspektiver rundt æresretten. Utvalgets kommentarer til ytringsfrihetsaspektet er også interessant lesning.

Kriznik minner om at styret i Forfatterforeningen har påpekt at de både kan forstå opprettelsen av æresretten, og samtidig beklage dens virke.

Kronikken åpner med å minne om at Forfatterforeningens æresrett ivaretok et påtrengende behov etter krigen: å ta et oppgjør med medlemmer som ble oppfattet som svikere mot den nasjonale ære og forfatterstanden. Det behovet var sterkere enn å ivareta de dømte forfatternes rettssikkerhet.

Æresrettene fungerte som moralske domstoler, skriver utvalget.

På Forfatterforeningens medlemsmøte i 2018 beklaget styret æresrettens virke og avgjørelser, som rammet 17 medlemmer av foreningen. Det førte til et offentlig ordskifte om beklagelsens berettigelse. Foreningen oppnevnte senere et utvalg som skulle foreta «en historisk og juridisk gjennomgang av, og kommentarer til grunnlaget for» æresretten.

Utvalget skriver:

I praksis viste æresrettens avgjørelser seg å bli noe mer enn det æresretter tradisjonelt hadde vært til for: en standens moralske dommer over medlemmer som hadde forgått seg mot standens idealer. Dommene fra Forfatterforeningens æresrett hadde virkninger ut over de moralske. For forfatterne som ble ilagt sanksjoner, fremsto æresretten mer som et straffeorgan. Som en kombinasjon av et straffeorgan og en moraldomstol ble etterkrigstidens æresretter noe mer og annet enn hva æresrettene historisk hadde vært.

Æresrettens saksbehandling og avgjørelser står prinsipielt i et anspent forhold til ytringsfriheten, skriver utvalget i kronikken.

Enkelte forfattere ble dømt for sine ytringer, til sanksjoner som også berørte deres ytringsfrihet og allmennhetens informasjonsfrihet, gjennom det som i praksis ble publiseringshindringer. Det fantes ingen refleksjoner i æresrettens vurderinger om dommenes forhold til ytringsfriheten.

Det heter videre at de historiske analysene og begrunnelsene likevel ikke kan legitimere prosessene som æresretten utsatte enkeltpersoner for: «Æresretten brøt med grunnleggende rettsstatsidealer – de samme idealer som motstandsbevegelsen hadde kjempet for mot okkupasjonsmakten.»

Utvalgets konklusjon er at æresrettens virksomhet og avgjørelser er høyst historisk forståelige:

Samlet sett oppfyller de imidlertid ikke de krav til rettssikkerhet som mennesker hadde og har rett til å forvente i en rettsstat – selv tatt i betraktning at oppgjøret fant sted i en stat som befant seg i et oppbrudd mellom diktatur og demokrati.